Rekk opp hånda den som tror at Gunnar Wilhelmsen gidder å slite benken i kommunestyret i opposisjon i fire samfulle år. Nei, han sjekker nok ut sjansen han har for faktisk å vinne valgkampen til neste år.

Wilhelmsen har nå fått de signalene han trenger på at han er ønsket av partiet. I meningsmålingen fra NRK og Nordlys tidligere i august fikk han også en gledelig overraskelse om at han også er ønsket av innbyggerne – om ikke historisk sett i Tromsø-sammenheng, så i alle fall sett opp mot situasjonen nasjonalt i nåtid.

Det kan blant annet ha sin forklaring i at tromsøværingene ikke sliter med strømprisene vi ser sørpå. Renta er i alle fall ikke Wilhelmsens skyld. Heller ikke bensinprisene. Men bompengene, se det er noe annet. Og der ligger Wilhelmsens største usikkerhetsmoment i det store veddemålet han nå skal inngå med seg selv: Hva gjør Jonas? Vil han sende sin partikollega i Tromsø et dolkestøt i oktober eller ikke, når statsbudsjettet legges fram?

Det er da Tromsø får svar på om vi blir prioritert med et solid statlig bidrag til byvekstavtalen. Hvis svaret er nei, vil bompengedebatten eksplodere i Tromsø. Arbeiderpartiet og Wilhelmsen vil få store problemer med å svare godt for seg. Ordførerens problem er at han må svare partiet på om han stiller til gjenvalg flere uker før dette er avklart.

Nettopp der ligger knipen som bør få valgkomiteens leder i Ap, Arild Hausberg, til å få alvorlig fart på arbeidet med en kriseplan. Selv bedyrer han at han ikke har noen plan B. Det er Gunnar, eller åpent kaos to måneder før nominasjonen skal skje.

Slik ser oddsene ut for Gunnar Wilhelmsen: Den rødgrønne blokka har flertall i Tromsø, særlig med Rødts støtte. Men halvparten av velgerne har ikke bestemt seg for hvem og hva de vil stemme på. Hvor de lander om ett år kan gi store utslag.

Hver femte Ap-velger i Tromsø sitter nå på gjerdet, ifølge meningsmålingen fra august. For å gjøre et anslag på hvor de kan finne på å gå, kan man se på hvor de som allerede har stukket, har dratt: Ap taper velgere til Høyre og Frp, i tillegg til Rødt. De to sistnevnte partiene er byens tydeligste bompengemotstandere -all den tid Jan Blomseth og Nei til Bompenger har abdisert fra debatten. Velgerne Ap taper, stikker fra det rødgrønne styringsflertallet i byen.

Ap og Wilhelmsen henter velgere fra særlig SV her i Tromsø – i motsetning til bildet nasjonalt, hvor forholdet er motsatt. Det blir ikke ordførerkjede på brystet om man først og fremst eter sine egne.

Tør Gunnar Wilhelmsen ta sjansen på at han vinner valget igjen om regjeringen svikter Tromsø? Det vil bli en valgkamp som vil fortone seg som en hårføner mot Arbeiderpartiet. Og da snakker vi om begrepets negative betydning, ikke Gunnar med håret i vinden.

Det må være en ekkel joker i ordførerens kortstokk. Gjør Tromsø storeslem i statsbudsjettet, vil ordføreren tvert om ha gode kort på hånden inn mot valget. Da er han «guten» som får brøytet vei i vellinga for byen sin. Ordføreren traff statsminister Støre personlig på onsdag. Hva ble sagt mellom de to når ingen hørte?

Gunnar Wilhelmsen har lovet partiet å svare innen uka er omme. Partimedlemmene har tilsynelatende lave skuldre, de tror det blir ja. Det ser jo unektelig slik ut også. En ordfører er en gallionsfigur som må ta på seg mange representasjonsoppdrag, men man må ikke være så aktiv som Wilhelmsen er nå. Man må ikke bruke fredagskvelden til å kroppsvisitere og småpludre med velgerne sine på festival, slik Gunnar valgte å gjøre i helgen.

Sett at han lander på ja denne uka – men så får han en skikkelig nesestyver av regjeringen i oktober. Hva gjør Gunnar Wilhelmsen da? Et av kjennemerkene hans er at han ikke er noen «vanlig» politiker. Han er relativt uberegnelig, og har ikke gått gradene i partiet.

Hvor ligger hans lojalitet, når alt kommer til alt? Hos seg selv, så klart, og ganske sikkert hos byen. Men til partiet? Hvor sterk er egentlig pliktfølelsen til å stå ved sitt ord, om valgkampen i oktober skal vise seg å bli en lang, bratt bakke, med gode utsikter til et liv i opposisjon fra neste høst?

Tenk om Gunnar Wilhelmsen «tar en Hjort», og ombestemmer seg like før nominasjonsmøtet den 14. november. Sier nei. Tromsøværingene vil forstå, han vil trolig ikke miste ansikt i byen -men hvilket mareritt for partiet. Arbeiderpartiet i Tromsø har per i dag ikke Høyres anlegg for betente og fiendtlige nominasjonsprosesser, men det er ingen tvil om at det vil bli en meget hastig, åpen og kaotisk situasjon, der det vil fortone seg som lite attraktivt å ta stafettpinnen etter Wilhelmsen.

Det må være nervepirrende for partiet, denne tiden, der de går og føler sin toppkandidat på tennene.