NHO-topp Ole Erik Almlid har vært aktivt ute i forkant av regjeringens strømpris-krisemøte med partene i arbeidslivet mandag. Almlid benytter situasjonen til å snakke frempå om at myndighetene nå må legge vekk silkehanskene, og tillate mer utbygging av vindkraft på land, samt økt vannkraftutbygging. Dette bør blant annet skje i form av forenklede og raske konsesjonsprosesser, mener NHO-lederen.
«Kjernen i problemet er at kraftproduksjonen må økes. De må tåle at det bygges ut mer vannkraft og vindkraft på land. Vi kan ikke ha et system der vi har permanent strømstøtte», sier Almlid til E24.
Den siste setningen har NHO-sjefen helt rett i. De to første er langt mer diskutable. Kjernen i problemet er minst tredelt: Eksportkapasiteten fra Norge har økt betraktelig de siste to årene, uten at energipolitikken og -markedet har vært tilpasset til å håndtere følgene av det. I tillegg har Norge, og norsk industri i særdeleshet, tillatt seg å sløse med strøm i helt spinnville mengder som følge av lave priser og overflod på strøm i mange, mange år.
Til sist kommer behovet for økt kraftproduksjon, først og fremst i sammenheng med ønskede og forventede grønne industrietableringer. Ikke minst vil en elektrifisering av olje- og gassutvinning på norsk sokkel innebære den rene drenering av kraftkapasiteten i de deler av landet som per i dag er hardt rammet av priskrisen. Og elektrifisering av sokkelen vil NHO ha. For at det skal gi mening økonomisk og energipolitisk, må det gjøres i sammenheng med storstilt havvindutbygging og flere strømkabler til Europa.
Næringslivsorganisasjonen forbereder seg åpenbart på en ensidig fremheving av kraftutbygging for å løse priskrisen i Sør-Norge: Det jobbes blant annet med en NHO-liste over sideelver som kan utnyttes til ny vannkraft. Almlid sier at NHO også ønsker en debatt om å åpne for utbygging i hittil uberørte vassdrag. Han er frekk nok til å argumentere for at økt vannkraftutbygging også kan fungere som klimatilpasning-tiltak, fordi det å legge nye elver i rør angivelig skal kunne dempe flomfaren.
«Det må vi tåle», sier Almlid, som ifølge seg selv «er overbevist om at det er bra for det norske samfunnet». Vel. Det er i alle fall lukrativt for norsk industri. For «samfunnet» er det vel heller tvilsomt at det er bra om Almlid og NHO vinner fram med sitt siste utspill.
Er det noe vindkraft på land-debatten fra 2019 viste, var det at flere planlagte vindkraftprosjekter ved nærmere øyesyn ikke hadde livets rett, særlig ikke i et klima- og miljøperspektiv. Et regionalt skrekkeksempel er prosjektet på Andmyran på Andøya, der utbyggeren ville grave og drenere opp store områder med myr for å anlegge «grønn» kraft. Dette er Norges største sammenhengende torvmyr.
Eksperter ved blant annet NTNU har regnet på kraftutbygging i myr, og funnet at mange slike trolig har null til negativ klimaeffekt. I tillegg kommer tapet av et verdifullt område for dyreliv. Karbon-regnestykket har imidlertid ikke vært en del av konsesjonssøknader for norsk vindkraft. Et titalls slike anlegg har fått tillatelse av NVE, tross advarsler. Olje- og energiminister Tina Bru satte til slutt foten ned for Andmyran. Regjeringen vedtok å revidere hele konsesjonssystemet for vindkraft.
Tilsvarende vettlause tilstander finnes også i vannkraft-industrien. NRK publiserte tidligere i sommer en artikkel som viser hvor alvorlig galt det kan gå om man hopper bukk over konsesjoner og reguleringer. Rikskringkasteren fortalte om situasjonen ved kraftverket Fosstveit i Agder, hvor flere hundre kilo utrydningstruet fisk er kvernet opp i vannturbinene siden 2008. Det skjer i det som egentlig var et vassdrag varig vernet for utbygging. Kraftverket forsyner skarve 430 husstander, men er altså fullt i stand til store miljøødeleggelser til tross for sin beskjedne størrelse.
De siste 20 årene er antallet småkraftverk i Norge tredoblet, og teller nå nærmere 1400 stykker, spredt utover landet. Vi har flere i Tromsø kommune. Den eksplosjonsartede utviklingen kom i stand etter krav om rask saksbehandling – akkurat slik NHO-sjefen taler for nå. Olje- og energidepartementet krevde ikke engang konsesjon for kraftverket på Fosstveit. Da det viste seg å være det rene fiskeopphuggeriet, hadde staten bundet seg selv på hender og føtter: Siden kraftverket får drive uten konsesjon, har myndighetene fratatt seg selv alle sanksjonsmuligheter overfor bedriften.
Galskapen blir ytterligere forsterket når en ser hvor lite slike kraftverk monner i landets kraftforsyning: Det er de få, store kraftverkene (347 stykker) som leverer nesten all elektrisiteten fra vannkraft. De små (1392 stykker) bidrar med under 10 prosent. De tre største kraftverkene i Norge leverer mer kraft alene, enn alle de små til sammen.
Med den historikken er Almlids utspill om å kutte svinger i byråkratiet ikke annet enn grelt og uansvarlig. Det bidrar kun til å svekke NHOs troverdighet på klima og miljø. Hvis Almlid og NHO vil vise at de mener alvor med sine grønne veikart og kriseforståelse på klima, så legger de straks ut listen over sideelver som kan utnyttes til vannkraft, og stiller opp på Statsministerens kontor med en liste over enøktiltak for industrien. Potensialet for energisparing er stort, faktisk større enn mengden kraft Norge eksporterte i hele fjor.
Dette vet stortingspolitikerne meget godt. Det er også en viktig grunn til at regjeringen ikke umiddelbart bør hoppe for kravene fra industriforeningene i LO og NHO.