En fot dunker i venstre ribbein. Det er sårt etter at en bitteliten rumpe har forsøkt å utvide ribbeinskassa. Likevel er det ingen følelse jeg blir mer lykkelig av. Tenk, der inne i magen har det oppstått nytt liv.
Selvfølgelig har jeg hatt biologitimer og lest om fosterets utvikling. Det er ikke noen overraskelse at det foregår på samme måte i min kropp. Jeg har til og med gått gjennom det samme en gang tidligere. Likevel gjør det ikke opplevelsen mindre fantastisk. Det virker utrolig, fascinerende og uforståelig at et nytt liv er skapt inne i min kropp. Der har det i ni måneder vokst seg til, fra et lite egg til en tilnærmet ferdig kropp. Den har gjort seg klar for å komme ut i verden utenfor magen. En verden hvor det lille nurket til slutt skal bli en selvstendig person som flyr på egne vinger.
Men nå svømmer han i fostervann inne i meg. Mens jeg vasker hus, tar fram bittesmå klær og lurer på hvordan person den lille er. Om noen år skal han fly ut i verden på egen hånd. Men først skal han fly ut av magen og inn i mor og fars favn. Vi er klare. Vi venter.
