For litt over 2 år siden spådde Terje Walnum i avisa Nordlys i store ordelag at det skulle bli krig i Tromsøs gater.

«Første fase av denne krigen blir på 2,5 år», sa han, fram til kommunevalget. På den ene siden av fronten; alle som stemmer for bompenger. På den andre siden; de som stemmer imot.

Etter innføring av bompengesystemet vil folk bli sittende i sine «byghettoer», framkomsten har blitt umulig på grunn av alle omkjøringer og stengsler som har blitt laget. Samtidig hadde han ingen tro på at trafikken går ned noe nevneverdig.

Alle som ferdes i byen i år ha nok lagt merke til at Walnum tok feil i samtlige punkter. Til tross kommer han nå med nye dystre spådommer i store ordelag om Tromsøs framtid i et nytt innlegg, denne gang i avisa iTromsø.

Et sentralt argument er nå den direkte kobling mellom bilbruk og produktivitet. Ifølge hans argumentasjon betyr mindre bruk av bil lavere arbeidsproduktivitet og økt bilbruk bedre produktivitet. Man får nærmest inntrykk at vi helst burde avskaffe kollektivtrafikk og forby sykling, fordi dette også hindrer produktiviteten. Og produktiviteten er vel det, som vi som innbygger burde streve etter alle sammen i all evighet.

Personlig ser jeg ikke at produktiviteten min øker i det hele tatt de dagene jeg kjører bil til jobb. Tvert imot, de dager jeg sykler i drøye tre kvarter før jobben så føler jeg meg mer opplagt og mer produktiv enn de dagene jeg kjører bil. Men kanskje jeg er en raring som opplever at fysisk aktivitet er bra for kroppen og produktiviteten, og regelen er at det er skadelig for kroppen og at sånn burde helst unngås? Hvem vet?

Jeg tror også at det er viktig å poengtere at ideen om at hvert individ skal eie og bruke en bil for å være mest mulig effektiv, er et for snevert syn på effektivitet. Dette synet tar ikke hensyn til kollektiv effektivitet og bærekraft. Offentlig transport, sykling og gange kan være langt mer effektive på et samfunnsnivå. Det reduserer køer, legger ikke beslag på (parkerings) plass og reduserer utslipp og luftforurensning.

Videre bør vi vurdere om et ensidig fokus på effektivitet virkelig tjener oss på lang sikt. Et samfunn som bare prioriterer effektivitet kan ende opp med å ofre andre viktige verdier, som sosial rettferdighet, helse og bærekraft. Vår tilnærming til transport bør reflektere et balansert syn på disse verdiene.

Det er riktig at nullvekst i utslipp, bilkjøring og trafikk som Walnum nevner er tre forskjellige ting, og det er viktig å forstå forskjellen når vi diskuterer trafikkplanlegging og miljøpolitikk. Teknologiske fremskritt, som elbiler og mer effektive fossile motorer, har bidratt til en reduksjon i utslipp per kjørte kilometer. Dette er gode nyheter, og Norge skal være stolt av sin ledende rolle i elbilbruk.

Likevel betyr disse fremskrittene ikke at vi skal øke biltrafikken. Økt trafikk fører til andre problemer, som bl.a. økt støy, mer køkjøring og slitasje på veiene, mindre grøntareal, mindre plass for barn å leke, farligere skolevei – og dermed mindre produktivitet.

Og bare for å nevne det, så synes jeg at et aspekt i Wedums innlegg framstår som spesielt merkelig. Han påstår at det beste hadde vært å gå tilbake til drivstoffavgift i stedet for bompenger, fordi da ville vi være tilbake til prinsippet at «alle betaler mindre og er mer rettferdig».

Han påpeker helt riktig at det blir flere elbiler og dermed mindre utslipp. Hvordan en drivstoffavgift skal være rettferdig når færre og færre bruker flytende drivstoff er umulig for meg å skjønne.

Avslutningsvis kan jeg bare slå fast at den varslede krigen ikke har kommet til Tromsøs gater, og kommunevalget ser ut til å gå like sivilisert for seg som vanlig. Byen er ikke delt opp i ghettoer som folk ikke klarer å komme seg ut av. Trafikkflyten har blitt bedre, som mange næringslivsaktører bekrefter. Og undertegnende er et levende eksempel på at det går an å være bilist, syklist, kollektivbruker og til all overflod MDGer samtidig.

Det finnes ikke bare enten-eller som i Walnums verden.