Jeg er introvert. I ungdomsårene mine hadde jeg aldri det samme ønsket om å komme meg ut i frisk luft for å leke, spille fotball eller henge, sånn som de fleste andre på min alder. Den digitale verden ble min lekeplass, der jeg kunne være helten, ikke bare en skolelei elev med dårlig søvnmønster.
Ønsket om å forsvinne bort fra det virkelige liv, muligheten til bare å blanke ut, ikke tenke på problemer og konsekvenser, er nok delt av mange der ute. Mange finner muligheten til dette gjennom dataspill, der man bare kan plugge i, lene seg bak, og se den virkelige verden bare forsvinne i sidesynet.
Når jeg nå sjekker hvor mye tid jeg har brukt i den digitale verden, kan man trygt slå fast at det er en del. I mitt favorittspill, som jeg spilte religiøst over en periode på 14 år, har jeg logget totalt 405 dager. I min oppvekst brukte jeg altså over ett år i en helt annen verden enn min egen.
Det er nok derfor historien om Mats Steen, bedre kjent som Ibelin Redmane, treffer meg så hardt. Jeg var jo selv den som alltid ville sitte hjemme, gjemme meg i en digital verden, slippe å være meg selv.
I Azeroth, som er universet mitt favorittspill er satt til, var jeg helten, og ikke bare en gutt på videregående med middelmådige karakterer, med en tendens til å sovne i historietimene, kanskje på grunn av for mye gaming kvelden før.
All ære til mamma og pappa som prøvde så hardt, men aldri fikk meg bort fra datamaskinen. Kveldens siste vers var ofte en variant av «skru av datamaskinen», eller streng beskjed om at internettet ville bli borte hvis det ikke ble stille. Men jeg var opptatt av vennene mine der ute i den vide verden, vennskap som har vedvart lang tid etter at jeg hengte helteskiltet på hylla.
Og jeg er ikke alene. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at 1,6 millioner nordmenn spiller dataspill, og at 40 prosent av disse spiller med eller mot andre over internett. Det er mange potensielle vennskap, det. Hver dag er det flere der ute, som gjennom et tilfeldig møte skal forme vennskap som kan vare livet ut, kun over internett.
Mange foreldre er naturlig bekymret over ungens spilling, som de har all rett til å være. Jeg har selv opplevd det, der jeg ofret nattesøvn og karakterer fordi jeg måtte drepe en siste, digital drage sammen med venner jeg aldri har møtt ansikt til ansikt. Dette til mine foreldres store frustrasjon.
Selv nå, når jeg stirrer det å fylle tretti i hvitøyet, kan fatter'n finne på å spørre om jeg fortsatt spiller like mye. Det har altså satt dype spor dette, på oss alle.
Men når jeg nå sitter her, eldre og kanskje litt visere, tenker jeg ikke på alle timene, dagene og månedene jeg har brukt i den digitale verden. Jeg tenker heller på eventyr med Adriaan fra Nederland, Taylor fra Skottland og Christian fra Danmark.
Vi kunne sammen utforske en ubeboelig og fiendtlig jungel, samtidig som vi snakket om det dypeste, mest personlige. Hvordan jeg slet med studiene og vurderte å droppe ut, hvordan Adriaan måtte tilbake til legen for nye undersøkelser, hvordan Taylor hadde problemer med å komme ut til sine nærmeste, og hvordan Christian hadde kranglet med foreldrene sine igjen.
Jeg har alltid hatt problemer med å snakke om det som er vanskelig, og for meg ble det digitale en løsning på dette. Mange der ute, spesielt den eldre garde, tenker nok ikke på digitale vennskap som ordentlige. At det bare er et blaff, noe som forsvinner like fort som det oppsto. At det er som fjerne «venner» på Facebook man egentlig ikke vet noe om. At digitale vennskap er useriøse, lettvektige og tullete.
Da jeg logget på igjen her om dagen, år etter jeg sist logget av, skjedde det noe merkelig. I mitt hode skulle jeg logge på, sjekke hvor mye tid jeg hadde kastet bort, for så å logge ut en siste gang, for én gang for alle å avslutte dette kapittelet av livet mitt.
Men det tok ikke lange tiden før det rareste skjedde. Mennesker jeg ikke har snakket med på årevis, siden jeg gjorde den avgjørelsen om å logge av for godt, tok kontakt før jeg hadde rukket å hente kaffekoppen jeg hadde glemt igjen på kjøkkenet.
Plutselig var jeg transportert tilbake til mine ungdomsår, og den neste timen ble brukt til å sjekke inn med gamle venner, for å høre hva som hadde skjedd i deres liv. Fort var jeg invitert inn i varmen, og venner som jeg ikke hadde snakket med siden før pandemien oppførte seg som jeg aldri hadde vært borte.
Å gjemme seg i en virtuell verden når livet blir tøft er nok ikke en spesielt god løsning, men vennskapene Ibelin og mange av oss har skapt der, de er bra ekte, de.