Før hadde jeg tid til å drikke kaffen og lese avisa, jeg skravlet med mannen min om mer eller mindre vettuge ting, jeg sløvet foran TV-en og jeg rakk å tenke tankene noenlunde ferdig.
Så kom barn nummer to til verden.
Etter det forsvant tiden. Jeg har blitt bleieskiftarbeider på heltid.
Når andre slår øynene opp og begynner å tenke på at de må stå opp for å gå på jobb, har jeg allerede skiftet to bæsjebleier, servert smuler, kostet frokost, krasjet med briotog, lagt minstemann og gulpet i meg kaffen.
Deretter går det slag i slag til kveldslyset kommer og begge miniene ligger i seng og roen senker seg i huset. Jeg rekker akkurat å rydde nok til at det blir en lekefri sti på gulvet, før eldstemann våkner og bastant erklærer at det er morgentid fordi det er lyst ute. Deretter får kjøkkenet en omgang før minstemann vil ha mer pupp. Og med den puppen sovner også mor.
Les også: Et spørsmål om tid.
Ukene har gått uten at jeg har fått hverdagspratet meg ferdig med mannen i huset. Bleieskiftarbeidere har ikke tid til slikt. Midt i praten har en unge slått seg, den andre er sulten, og den tredje... Nei, det var visst bare to av dem.
Jeg tar av meg hatten for gamle dagers husmødre som måtte klare seg uten støvsuger, vaskemaskin, oppvaskmaskin og for ikke å snakke om barnehage. Etter et par uker alene med to unger bøyer jeg meg også i støvet for aleneforeldre og barnehageansatte.
Etter nesten en måned på reisefot kom jeg hjem og kjente at jeg burde hatt ferie for å komme meg fra ferien. Men en tanke holder motet oppe:
Les også: Mens vi venter på barn.
Bleieskiftarbeideren får fri når barna oppdager at de kan gå på do selv.
Før den tid planlegger jeg små feiringer. Som første nattesøvn som varer i tre sammenhengende timer, eller første måltid uten at jeg reiser meg ørtogførti ganger.
