- La henne smake på det meste. Det er viktig at hun blir kjent med de forskjellige smakene, sa helsesøsteren.
De snakker om et såkalt smaksvindu, noen måneder i barnas første år hvor de skal lære seg å smake, rett og slett.
Det er bare å mose på, bokstavelig talt.
Det er utrolig hvor stort du føler barnet ditt er når det sitter ved middagsbordet sammen med deg og spiser. Middagsglass i begynnelsen. Men så oppdager de hva dere voksne spiser, og da blir barnematen fort uinteressant. Middagsglassene smaker for det meste det samme, nemlig Spagetti Ala Capri. Du vet sånn hermetisk pastarett med kjøttboller, små pølser og ferdigtygd spagetti. Høres det bedre ut enn ordentlig middag?
Så da er det vel bare å lage en egen barneporsjon. Litt mindre krydder, litt mer tyggbare grønnsaker, vips, borte.
Utfordring nummer én er løst. Men et barn spiser flere ganger i løpet av en dag.
- Vil du ha frokost?
«Grøt igjen? Æsj! Den kan du få i retur!»
Ny smekke, kanskje en ny body, nytt forsøk. Kanskje en egen skje hjelper, sånn at hun tror hun spiser selv.
«Ikke prøv deg med den i dag! Hvis jeg får holde den ordentlige skjeen selv, så skal jeg spise.»
- Lover du?
«Ja... Kødda! Her har du grøten din»
Siste utvei.
- Enn hvis jeg legger til litt sviskemos, da? Da blir det noe annet.
Bingo! Hiv innpå og vent på lunsj.
«Brødskive med leverpostei i dag igjen? Nei, vet du hva! Jeg kaster den på gulvet»
- Jaja, da får du bare gå fra bordet da. Jeg setter deg ned, så kan jeg hente kost og støvbrett, så vi får ryddet opp etter deg.
Når jeg kommer tilbake er det tomt på gulvet.
Hvem snakker om glasurgenerasjonen? Jeg-er-genet lever fortsatt hos de minste. I hvert fall tyder det fortsatt på at ingenting smaker som maten du skaffer selv.
