I Sverige koker det. Landet har mistet kontrollen på voldelige og kriminelle gjenger som lever sitt eget liv med egne kodekser. Men det er ikke bare i Sverige det er slik, selv om volden i nabolandet er av de høyeste i vår verdensdel. I mange byer i Europa er det store grupper som føler at de står helt utenfor, de vil ikke få jobb, eller bare underbetalte jobber i den svarte økonomien, de lever i fattigdom, har elendig bostandard og mest alvorlig: fremtidsutsiktene er elendige. De vet at de ikke vil bli en del av det alminnelige samfunnet. Mange av dem har bakgrunn fra andre land.

Frankrike er særlig rammet. «De gule vestene» er en populistisk protestbevegelse på grasrotnivå som kjemper for økonomisk rettferdighet. Demonstrasjonene har ofte endt i opptøyer, brenning av biler og kamp mot politiet. Mange er skadet og noen drept. I sommer var det voldsomme opptøyer etter at en politimann skjøt og drepte en 17- åring i en trafikkontroll i forstaden Nanterre. Rasisme hos politiet er en del av bildet. I mange av de innvandrerdominerte bydelene er fattigdommen og kriminaliteten stor, det er mye vold, arbeidsledigheten er enorm og håpløsheten enda større.

Jeg var i en av disse bydelene for noen år siden, og det er som selve arkitekturen der roper etter trøbbel; asfaltjungler med gigantiske futuristiske nedslitte leilighetskompleks. Den forteller de som bor der at de er ikke noe verdt. Men hvor skal de ellers bo? Det er bare i slike bydeler de har råd til en leilighet, og dermed får vi en ghettoisering, bydeler med opphopning av mennesker med store utfordringer.

Økende forskjell mellom bydeler blir mer og mer tydelig også i Oslo. Det er en tydelig klassedeling hvor f.eks. levealderen er langt lavere i de fattige bydelene. Men også her i Tromsø ser vi noe av det samme. Gjennom prosjektet «Byen vår» dokumenterte iTromsø i fjor bydeler som er betydelig fattigere enn andre, og at forskjellene øker. Undersøkelsen «Levekår i Tromsø. Geografisk fordeling», fra 2019 dokumenterer dette i klartekst. Dessuten ser vi at innenfor enkelte bydeler er det gater og mindre områder som nesten må kalles slum. Ved forrige regulering av skolegrenser klarte man på Tromsøya i stor grad å la skolegrensene følge klasseskillene, etter et såkalt foreldreopprør i de rikeste områdene. Man tenkte vel at rike barn leker best.

Jeg snakka med en gutt på 14 år før sommeren. Hva han skulle gjøre i ferien? Ingenting. To måneder i byen uten en plan, uten opplevelser å snakke om, uten å ha noe å fortelle om når skolen begynte. Og hva hvis han begynner å sammenligne seg med andre – hva de opplever? Det er mange slike gutter og jenter i byen, ikke nødvendigvis innenfor fattigdomsgrensa, men like i nærheten. I dette tilfelle hadde mor en lavtlønnsjobb, så de har mat på bordet, men boligen, en svært nedslitt kommunal bolig, forteller alle og enhver på 100 meters avstand, at her er det problemer. Og så er det noen som lurer på hvorfor det blir trøbbel. Det er egentlig forbausende at det går så bra som det gjør.

De færreste som tyr til kriminalitet eller slutter seg til kriminelle nettverk selv om de faller utenfor. De kjemper og gjør så godt de kan. Og det er sider ved utviklingen i Sverige som ikke bare kan forklares med utenforskap. Men får vi mange nok som ikke har noe håp for fremtida, og plasserer dem de i samme bydelene, lar kommunale boliger forfalle og svekker skolene, er det ingen tvil om at også vi kan få en utvikling som i Sverige. Dette blir enda tydeligere dersom vi får en politisk elite som ikke ser ut til å bry seg, ikke vet noe om hvordan det er å ikke ha penger, og som selv prøver å kare til seg så mye som mulig. I Frankrike er dette en del av bildet. I Norge er vi ikke der, men de mange sakene med rikspolitikere som driver med ulovligheter skaper ytterligere forakt, sinne og fremmedgjøring.

Da hjelper ikke hardere straffer, flere politifolk, mer overvåking eller å sette inn militæret, som man gjør i Sverige. Helikoptre hjelper ikke mot opplevelsen av dyp urettferdighet.

Hva kan en så gjøre? En del handler om byutvikling. Jeg tror en må spre boligene for de som har dårligst råd til alle bydeler, senke prisen og øke standarden på leieboliger, gjøre det lettere å kjøpe bolig, putte på med flere lærere der problemene er størst, kutte ventetiden på asylmottak, gi billigere tilbud om idrett og kultur, gi rimelige ferietilbud, servere mat på skolene, bekjempe svart arbeidsmarked og ikke minst løfte økonomien til de som sitter nederst ved bordet. Jeg tror også vi må tilbake til nulltoleranse mot narkotika, også små doser. Hvis vi i tillegg senker toleransen for politikere som driver med snusk og fanteri, og begynner å rekruttere flere politikere som er vanlige arbeidsfolk eller trygdede, kort sagt folk som vet hvor skoen trykker, kan vi begynne på veien mot å gjenopprette tillit og tro på at alle betyr noe i samfunnet vårt. Vi har vært der tidligere, vi var et samfunn med stor likhet og muligheter for alle, men vi har kommet ut av kurs.