Kvinner er utrydningstruede. I alle fall kan vi komme til å forsvinne fra lovdata.no, om forslaget til ny abortlov blir vedtatt. Der ligger det nemlig an til at ordet «kvinne» blir erstattet med «den gravide». Endringen får støtte fra blant andre Bufdir, som mener en kjønnsnøytral abortlov er på sin plass.

Språk er makt, og ikke uventet er det mange som hiver seg rundt i diskusjonen om detaljene i hvordan vi formulerer oss rundt dette. For kan vi egentlig si «kvinne» i vår moderne, liberale tid?

I det store utland har debatten allerede herjet en stund. Tydeligst er det når det er snakk om reproduktiv helse. «Gravide» blir til «vordende foreldre». Særs uspesifikt, siden mange er vordende foreldre, men ikke samtlige av dem bærer et barn inni seg. Man snakker endog om «folk som ammer», som om enhver kan oppfostre et annet menneske med næring man produserer med sin egen kropp.

Kanskje skulle man tro det er enklere på språk som skiller mellom «sex» og «gender», altså henholdsvis biologisk kjønn og de kulturelle oppfatningene av hva kjønn er. Likevel har de engelskspråklige delene av verden tendert mot kjønnsnøytralitet en stund. Canadas høyesterett insisterte for eksempel i en voldtektssak på at det var forvirrende å kalle offeret «kvinne» og foretrakk derfor heller termen «person med vagina».

Dette har fremprovosert motkampanjen «The Word is Woman» fra den britiske sakprosaforfatteren Milli Hill. Der dokumenterer hun eksempler på at kvinner blir slettet fra språket, og i stedet blir til «fødepersoner», «ammende», «menstruerende», «kropper med vaginaer» eller «livmorhavere». Det er fornøyelig og nitrist på en og samme tid. Som en noe utradisjonell og litt skrudd høna-og-egget-diskusjon, om det er lov å si i denne sammenheng.

Selv mener jeg vi bør kalle en kvinne for en kvinne. Lett for meg å si, som er født kvinne og identifiserer meg med mitt biologiske kjønn, men nettopp det gjør meg også kvalifisert til å uttale meg om hvordan det er å leve et kvinneliv. Greia er at jeg kan skifte kjønn i Altinn, men det tar ikke bort menstruasjonsblødninger, østrogener og muligheten for å bli gravid. Jeg måtte fortsatt håndtert dameproblemene mine, selv om jeg hadde identifisert meg som noe annet enn dame. Disse biologiske realitetene er jeg nødt til å forholde meg til – og det bør også jussen gjøre.

Det er for så vidt ikke det at jeg identifiserer meg med livmoren min. Den bare er der. Den gjør meg i stand til å reprodusere, og så plager den meg resten av tiden. Men å definere den bort, hjelper ikke. Jeg kan ikke uten videre skille lag med min biologiske kvinnelighet. Og det er nettopp kvinnekroppen – i ren biologisk forstand – abortloven er til for å regulere.

Norge har sågar blitt kritisert av FN for vår hang til kjønnsnøytrale lovtekster. Kritikken handler om at kjønnsnøytrale lover ikke nødvendigvis gir kvinner tilstrekkelig beskyttelse mot diskriminering, og at de tvert imot kan være til hinder for å oppnå reell likestilling. FNs kvinnekomité oppfordrer til at norske lover bør være kjønnssensitive snarere enn kjønnsnøytrale. Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.

For ordens skyld: Dette er ikke et bidrag i den såkalte kjønnsdebatten. Jeg syns folk må få identifisere seg som det de vil, uten skam. Jeg er imidlertid allergisk mot politisk korrekthet, og mener den som regel er både påtatt og lite konstruktiv. Også i dette tilfellet er jeg overbevist om at den vil ikke føre oss det spøtt videre.

Jeg godtar dessuten ikke at det liksom er forvirrende å kalle en person som har livmor og føder barn for «kvinne», og ser gjerne at de som blir genuint forvirret av det, rekker opp en hånd. Hvis vi ikke kan kalle en kvinne for en kvinne, underminerer vi hvordan det er å leve som kvinne, med alt det innebærer av biologiske, sosiale, kulturelle, juridiske og politiske implikasjoner.

Verden er ikke kjønnsnøytral.

Det heter «kvinnedrap».

Det heter «vold mot kvinner».

Det er kvinner som blir gravide.

Det er kvinner som føder barn.

Det er kvinner som tar abort.

De eneste kroppene som er lovregulerte, er kvinnekropper. Det er ikke tilfeldig.

Det heter FNs kvinnekonvensjon, ikke likestillingskonvensjonen. Den handler om kvinners rettigheter, ikke kjønnsnøytralitet. Og det er utallige historiske grunner til at det er sånn.

Som Kvinnefronten sier det: «Usynliggjøring av kvinner er en del av den strukturelle volden mot kvinner». Vi må anerkjenne at det finnes urett som kun rammer kvinner, fordi de er kvinner, slik det har gjort i uminnelige tider. Å slette oss fra språket, er å vende ryggen til.