Konsernsjef i Troms Kraft AS, Semming Semmingsen, skriver i denne artikkelen om hvorfor det er nødvendig med omfattende vindkraftutbygging på land i våre områder, det vil si i Troms og Finnmark. Semmingsen presenterte denne strategien også for fylkestinget 14. mars. Vi skal ikke bestride Semmingsens kompetanse som leder av et kraftselskap.

Men det er likevel noe som skurrer i hans argumentasjon. Han sier at det skal bygges men også regionalt nett bygges ut linjenett for 8,5 mrd kr, i tillegg til Statnetts sentralnett med 420kv-linjer. Så må det bygges ut vindkraftanlegg. Ifølge Semmingsen er det billigst, og ikke minst perfekt i kombinasjon med vannkraft siden vindkraft ikke er regulerbar og må distribueres ut på nettet umiddelbart når krafta produseres.

I likhet med andre i kraftbransjen, som Fornybar Norge, sier han at vi har 100 prosent væravhengig strømproduksjon i Norge, og er derfor sårbar. Jo da, vannmagasinene er naturligvis avhengig av regn, og av at snøen smelter om våren. Men når dette svært stabile forsyningssystemet skal suppleres, og delvis erstattes, med et langt mer ustabilt, uregulerbart produksjonssystem der været fra minutt til minutt bestemmer produksjonskapasiteten, er det all grunn til å stille spørsmål om det er andre motiv for å bygge ut vindkraft på land. Det er gull verdt, sier Semmingsen. Ja, men for hvem?

Konsernsjef Semmingsen viser til rapport fra «Fornybar Norge»(kraftbransjens interesseorganisasjon) om at uten vindkrafta ville strømprisene i Nord-Norge i 2022 vært 3,6 ganger høyere enn det vi betalte. Men det han ikke sier nå, men fortalte i fylkestinget 14. mars, er at vannkraftproduksjonen var langt lavere enn den kunne vært – vannmagasinene rant over og store mengder «unyttig vann» rant forbi stengte turbiner og til havet, prisen for vannkrafta var 3 øre kW/t.

Han sier videre at vindkraftanleggene må bygges for at vi (fortsatt) skal kunne ha lave strømpriser i nord (område N04). Men det er jo markedet som bestemmer prisen, det vil si det er høyeste bud på kraftbørsen som fastsetter den. Når konsernsjef Semmingsens og Statnetts mål om å bygge en 420kv-linje til mellom Balsfjord og Skaidi, og «flaskehalsen» mellom Nordland og Trøndelag fjernes, kommer vi i samme situasjon som på Sør-Vestlandet – vi importerer de europeiske strømprisene.

En sentralt element for vi kan fortsette å ha lave strømpriser i nord er at 420kv-nettet ikke bygges ut, og at vi dermed beholder den «innestengte» krafta. Vi må videre si nei til elektrifisering av Melkøya og andre spekulative prosjekt som krypto- og datasentre som sluker strøm. Kombinert med oppgradering av eksisterende vannkraftanlegg og effektiviseringstiltak i forbruket vil vi ha overskudd av kraft i mange år fremover.

Troms Kraft «mulighetsstudie» for vindkraft i Nord-Troms-kommunene er formidabel, og midt i sentrale reindriftsområder, i jakt-, tur- og svært attraktive friluftsområder. Norge har også nylig forplikta seg, med panegyrisk hyllest fra miljøminister Espen Barth Eide, til Montrealavtalen for bevaring av gjenstående ubebygd natur.

«Elektrosjokk-terapien» fra konserndirektør Semmingsen og andre i kraftkapitalbransjen har muligens effekt på noen. Folk skal tydeligvis skremmes til å tro at dommedag er nær. Fattige kommuner lokkes med inntekter større enn dagens driftsbudsjetter, og med hydrogen- og batterifabrikker. Men faktum er at med dagens markedsbaserte strømforsyning investeres ikke ei krone i vindkraftproduksjonen uten at investorene har forhåpninger om at kapitalen skal vokse, og ikke for at vi skal ha lys i husan.