Et nytt hotell reiser seg på Langnes. Det har skapt stor debatt. Det forstår jeg, og jeg ønsker velkommen mer debatt rundt reguleringsplaner i Tromsø.
Når det gjelder den konkrete prosessen med Langnes-hotellet, så gjennomfører administrasjonen i kommunen en gjennomgang av saken, så jeg skal ikke uttale meg nå om den. Men jeg kan si mye generelt om reguleringsplanprosesser i Tromsø. Og jeg kan si at jeg er enig i en del synspunkter som kommer fra mange som har engasjert seg i kjølvannet av hotellet på Langnes.
For noen år siden hadde vi et byråd som sa at vi skulle bli en “ja-kommune”. Vi skulle møte alle utbyggingsplaner med et “ja-stempel”. Resultatet av den perioden har etter hvert reist seg rundt omkring i byen vår. Og det viser seg at “ja-stempelet” i altfor mange tilfeller i realiteten viser seg å være nei til eksisterende nabolag og naboer, nei til lys, nei til utsikt og nei til grønne lunger.
Vi skal selvsagt si ja til gode planer, vi skal ikke bli en “nei-kommune”. Men vi må ha gode prosesser som resulterer i realisering av byggeprosjekter med god kvalitet.
Med bakgrunn i noen uheldige bygg som har reist seg de siste årene har vi gjort flere politiske grep for å få på plass bedre prosesser – og ikke minst sørge for bedre resultater når bygningene til slutt står der. Vi ønsker å kunne bli stolte og fornøyde med det som skal stå igjen etter vår periode som planutvalg. Derfor har vi:
Innført et prinsipp om at arkitektur og estetikk skal være gjennomgående tema i saksbehandling av alle plan- og byggesaker.
Innført nye retningslinjer, hvor de som ønsker å bygge høyt og med stort volum skal ha god kvalitet når det gjelder endelig estetikk/form/fasade og materiale.
Innført et prinsipp om at utbygger faktisk blir juridisk forpliktet til å bygge noe som tilsvarer det de har presentert på sine fine illustrasjoner.
Slik har det aldri vært før. Vi har bestilt en arkitekturstrategi og en fargeveileder. Vi har opprettet Forum for arktisk byutvikling i Tromsø, som har som formål å være en åpen arena hvor fag, politikk og engasjement for byen kan møtes for å sikre bedre forståelse og medvirkning, før byggene realiseres.
Men ikke minst: det har hendt at vi har sagt nei. Høyresiden i politikken sier da på autopilot at vi er næringsfiendtlige og at vi ved å si nei, driver prisene på boligmarkedet opp.
Jeg er sterkt uenig i dette premisset. For når vi sier nei, sier vi samtidig ja til en strandkant og ei fjære som skal tilhøre alle, ja til luft og lys og grønne lunger, ja til naboer og etablerte bomiljøer.
Som politiker er det stort sett alltid mer krevende å si nei, enn å si ja.
Jeg ønsker debatten og engasjementet fra vanlige folk velkommen og jeg skulle ønske det faktisk var flere som engasjerte seg. Når vi politikere sitter med krevende reguleringsplaner på bordet er det altfor få som tar del i debatten. Noen tror kanskje at det ikke nytter å kontakte oss politikere. Min opplevelse er det motsatte. Nemlig at politikere, fra alle partier, er oppriktig interessert i hva vanlige folk måtte mene om en reguleringsplan.
Stort sett alle reguleringsplaner har både positive og negative konsekvenser for der de bygges. Vi er prisgitt å ha en dyktig administrasjon som kan lage gode beslutningsgrunnlag for oss, og som klarer å peke på både de positive og negative virkningene av planen. I kommune og byutviklingsutvalget (KOBY) sitter en tverrpolitisk samling av engasjerte, seriøse og kunnskapsrike politikere. Vårt beslutningsgrunnlag blir supplert med innspill fra bydelsråd, fra utviklingslag, fra naboen, fra mediene og ikke minst fra utbyggerne selv.
Midt i dette infernoet av informasjon befinner vi oss. Politikerne. Beslutningstakerne. Vi ønsker alle det beste for Tromsø. Noen ganger vurderer vi informasjonen i saken likt – andre ganger ikke. Jo vanskeligere sakene er, jo mer tyngende er ansvaret: Vi skal si ja eller nei til en bygningskropp i betong som skal forme omgivelsene og bli en del av vår by – for flere hundre år. Om vi gjør feil, så kan det ikke uten videre rettes opp i.