Det er fredag morgen, klokken er halv seks. Dørene på flyplassen, og forhåpentligvis flyene, er det eneste som beveger seg i normalt tempo. Bilen min er tom. Og stille. Foreløpig er helgen min også det, men det forandrer seg nok fort nå som jeg er alene.
Les også: Verdens navle.
Endelig skal jeg få sove ut. Lørdagen skal jeg dedisere til fotball, i alle mulige varianter. Premier League, Eliteserien, FK Fotball-ligaen. Fotball og øl.
Det starter som forventet. Faktisk litt over forventningene. Når jeg står opp klokken halv elleve føler jeg meg fortsatt trøtt. Litt sånn som da jeg var tenåring og sov til to, og kroppen rett og slett hadde fått for mye søvn.
Men det er noe som mangler. Frokosten er rolig. All fokus på meg. Uvant. Hva nå? Vanligvis er det en time på gulvet med Mia eller kampen om å få henne til å sove på denne tiden av døgnet. Alle andre er på jobb, eller skole, eller de sover. TV-en har lite å tilby.
Les også: Alle øyne på meg.
Ja, ja, det er vel bare å prøve å nyte det.
Middagstider nå. Turen på butikken føles rar. Handlekurven sier enslig mann. Aldri før har jeg kjøpt én kyllingfilet.
Bortekampen med Lokomotiv Tromsø (www.lokomotivtromso.com) mot Ramfjord med påfølgende middag hjemme hos mor får fredagskvelden til å gå. Ingen å fortelle om vinnermålet når jeg kommer hjem. I Bodø sover de. Det burde jeg også gjøre.
Men når klokken slår syv om morgenen våkner jeg for første gang. Soverommet er altfor stille. Ingen klynking om frokost fra den lille barnesengen. Jeg får bare sove videre. Hvis jeg får det til, da.
Jøss, denne papparollen er vanskelig å gi slipp på.