Rett før påske hadde Troms et forrykende uvær. Flere mennesker mistet livet i skred. Det er tragisk når liv går tapt, men jeg er redd det er dét som må skje for at fylkeskommunen skal forstå at de må sikre alle rasutsatte fylkesveier.
At et av verdens rikeste land, har fryktelig dårlig råd når det kommer til oppgradering av fylkesveier, er noe vi alle vet. Allerede i 2019 var det estimert at man behøver ca. 80 milliarder kroner for å rehabilitere fylkesveiene i Norge til dagens standard.
Siste dagen i mars gikk det fire mindre skred over veien på Grøtfjordfjellet. Brøytebilsjåføren ble fanget i skredet, men kom seg ut etter noen timer med hjelp fra sine kolleger.
Hele strekningen over Grøtfjordfjellet har ferdige planer for utbedring. Planene er delt opp i flere etapper, og tanken var å bruke eventuelle overskytende midler mot slutten av året til utbedring av enkeltetapper over tid. Problemet her er å tro at man skal ha penger til gode mot slutten av året. Det er omtrent like sannsynlig som å vinne i lotto.
I 2022 fikk vågen mellom Grøtfjord og Tromvik skredtårn. Disse tårnene skal kunne monitorere uroligheter i snøen, og utløse sprengladninger for kontrollerte skred, samt at de er koblet opp mot bommer som lukkes automatisk. Representanter fra fylkeskommunen møtte opp med kake og var fornøyde med hva de hadde fått satt i stand.
Men ingen fra bygda møtte opp. Det har seg nemlig slik at både bygda, Vegvesenet, og til og med kommunens forslag ikke var ønske om skredtårn, men bru over ytterenden av vågen. Plantegninger ble laget, og prisestimater ble gjort. Undersøkelser rundt trygghetsfølelsen til fastboende, og pendlende arbeidere ble gjort. Fiskebruket i Tromvik uttalte seg også om saken, da de mister store summer i råvarer når trailere blir stående på grunn av skredstengt vei.
Alt i alt, var utrolig mye forarbeid gjort, med tanke på å kunne bygge en bru. Men fylkeskommunen mente det ble for dyrt. De var enige i at det var behov for skredsikring, men at skredtårn på de mest utsatte plassene ville holde. Dette var en billigere løsning, og det ble bedyret at tårnene er mobile, slik at om man på sikt får råd til en bru, så kan de flyttes til andre steder der man har behov.
Denne skjebnesvangre dagen i april gikk det ikke bare ras på fjellet. Totalt fem ras gikk også i vågen mellom Grøtfjord og Tromvik. Alle rasene gikk over fylkesveien. Fire ble utløst av skredtårn, mens ett gikk på andre siden av vågen, der man ikke har noen sikring.
Muligheten for å bli tatt av skred er altså fortsatt reell. Innbyggerne i Tromvik kan få sms varsel om veien stenges. Dette hadde vi fått dagen før, med beskjed om at det ville bli gjort en rutinemessig kontroll kl. 13.00. Altså gikk man til sengs dagen før, med planer om å dra på jobb neste dag og levere unger i barnehage i byen.
Kl 04.30 har det tikket inn en melding om at veien er stengt, og dermed vet man med sikkerhet at planene fra kvelden før, er det bare å glemme. Det er ingen vei inn, og ingen vei ut. Kl 06.58 går strømmen. Feilen er ikke så vanskelig å få rettet, men man har behov for at personell fra byen rykker ut for å fikse dette, noe som er umulig, da veien jo er stengt.
Vi er altså totalt isolerte, uten strøm. Som helsepersonell grøsser jeg ved tanken på å vite at jeg bor i en bygd med en ganske høy gjennomsnittsalder på dager som dette. For hvis noen blir syke, så er det ikke all verden du får gjort uten strøm, eller muligheter for at ambulansen kan komme. Utover dagen ble været bedre, og helikopter kunne nok ha fått til å lande om ulykken hadde vært ute.
Men jeg tror mye av innbyggernes uro for stengte veier kunne vært unngått med en bru, som ville redusert antall skred som måtte ryddes fra ni til fire, slik at en eventuell ambulanse, brannbil eller elektriker kunne kommet fram for å utføre jobben sin. Strømmen kom tilbake etter ca. syv timer. Da var det 12 grader inne i vår enebolig, som ikke har vedfyring.
Jeg er spesialsykepleier og jobber på UNN. Det samme gjør min kone. I bygda er det også flere andre som daglig pendler den drøyt 50 minutter lange kjøreturen inn til byen, og som har det som defineres som samfunnskritiske oppgaver. I tillegg til mange andre som jobber i og rundt Tromsø. Det er også mange arbeidstakere tilknyttet båtene og fiskebruket i Tromvik som daglig pendler fra Tromsø til Tromvik.
Usikkerheten hvorvidt man kommer seg på jobb om vinteren er tidvis ubehagelig. Personlig jobber jeg på en liten poliklinikk uten faste vikarer, som igjen betyr at dersom jeg ikke kommer meg på jobb, så må man sannsynligvis avlyse pasienter den dagen. Samfunnsmessig kan det fort bli konsekvenser og økonomiske tap, når kanskje mellom 20 og 30 pendlere ikke kan møte på jobb.
Det er uforståelig for meg at man kunne gå for alternativet med skredtårn, da man hadde et så utrolig mye bedre alternativ for å komme seg unna all skredfare gjennom hele Grøtfjordvågen.
Håpet lever i oss alle som bor i Tromvik, om at en dag skal vi få en trygg og sikker vei. Men vi trenger hjelp fra dere fylkespolitikere, og vi håper dere lytter til oss.