Opposisjonspolitiker Gunhild Johansen (SV) etterlyser lekeareal i forbindelse med bygging av studentboliger på Stakkevollveien. Sånn er det blitt nå, lekeareal og lekeplasser må tilrettelegges og godkjennes før barn kan leke ute.
Før i tiden, i de gode og frie ”gamle dager” tok barna i bruk de arealene som fantes og lekte fritt overalt. Vi gikk ut døra hjemme, og foreldrene visste ikke noe om hvor vi var eller hva vi gjorde mens vi var borte. Vi lekte inni mellom tromsøpalmene i kullkransvingen, ingen hadde den gang hørt om at de var farlige, i alle fall brydde man seg ikke om det. Tøllefsen-verftet, Kræmer-kaiene og Nordolje-kaia var våre lekeplasser. Vi gikk om bord i de utenlandske båtene som lå ved kaiene, og der fikk vi servert mat. Den gang ”fantes” ikke pedofile overgripere.
Vi ble i alle fall aldri utsatt for noe slikt, sånt ” eksisterte ” ikke den gang, alt var idyll. Vi gikk i gangene på hybelhuset i etasjene over Kræmers butikk, der stekte vi også mat på kjøkkenet iblant. ”Hønsehuset ”ble også oppsøkt. Vi syklet rundt over hele øya. Hjelm var ikke et tema den gang.
En gang var vi to stykker som kom ned Langnesbakken i full fart og greide ikke svingen nederst. Vi havnet i grøfta, biler stoppa og spurte om vi trengte hjelp, men vi svarte bare nei. Vi kom hjem forslått og oppskrapet, men fortalte ikke noe hjemme. Kjørebanen i Gulengveien var en mye brukt ”lekeplass”; der ble det spilt stikkball, hoppet strikk, hoppet tau og spilt badminton.
Når det kom biler gikk vi bare ut til siden mens de passerte, selv om akkurat det var litt problematisk ved badminton hvis vi var kommet opp i flere hundre slag som kunne bli avbrutt da. Kort sagt så var vi overalt og ”lekte ” før i tiden, det er et under at vi lever ennå.
For trafikk var det da også; såpass mye at jeg sto i bånd ute da jeg var par år. Da båndet etter hvert ble fjernet viste det seg at jeg ikke gikk lenger enn akkurat dit båndet hadde rukket, akkurat der stoppet jeg automatisk. Og overnattingsgjester fikk ikke sove pga. trafikkstøyen på natta, mens vi som var vant til biltrafikken ikke enset støyen.
Stakkevollveien var verdens beste plass å vokse opp på den gang i alle fall. Nå er vel området blitt mer et kaldt industriområde? Og om det noen gang igjen kan bli så lunt og koselig som det var da, det spørs. Kommunen og utbyggerne greier neppe å få virkeligheten like grønn og idyllisk som man ser på plantegningene av nybygg (Kræmer brygge blant annet ) .
Mitt kjære barndomshjem, Lillestad i nr. 74, og en del andre bygg ser noe nedslitt ut der på Stakkevollveien nå i alle fall.