Flere rødgrønne partier driver for tiden med skremselspropaganda om fritt brukervalg. Jeg har respekt for at partiene på venstresiden i Tromsø ikke vil samarbeide med private innenfor helse- og omsorgstjenesten. Men kan man ikke bruke argumentasjon som i det minste er riktig?
Det borgerlige byrådet med Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre innførte fritt brukervalg i hjemmetjenesten sist vi styrte Tromsø. Det var en god ordning og en mild og snill form for konkurranseutsetting.
Men på Tromsø Aps blogg «allelammealle.no» kan man lese at fritt brukervalg i hjemmetjenesten var en «katastrofe» da vi hadde det i Tromsø. Ifølge Tromsø Ap førte fritt brukervalg til økte kostnader. Det hevdes at de private leverandørene fikk «velge» hvilke pasienter de ville ha og «shoppet» brukere som ga mest mulig penger, mens de valgte bort brukere i distriktene og tjenester på natt.
Det er lett å slenge ut slike påstander, men dessverre er dette ikke riktig.
For det første er det feil at fritt brukervalg medførte økte kostnader. Timeprisen for kommunen og private leverandører var den samme, og dermed var det kostnadsnøytralt hvem som utførte tjenesten. Selvsagt må kontrakter med leverandører følges opp, men kommunens administrasjon følger også opp egne enheter i forhold til fagutvikling, kvalitet og økonomi. Faktum er at kommunen ikke sparte noe på å avvikle ordningen.
Det er også feil at leverandørene selv «valgte brukere» og «valgte bort» distrikt og tjenester på natt. Utredningen av fritt brukervalg ble organisert som et brukervalgsprosjekt med forankring i byrådsavdelingene for helse og omsorg og finans med representanter fra hovedtillitsvalgte, hovedverneombud, eldrerådet og kommunalt råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det var brukervalgsprosjektets faglige anbefaling å avgrense mot tjenester på natt på grunn av lavt volum av brukere.
Brukervalgsprosjektet anbefalte også at det ikke skulle innføres fritt brukervalg i samlokaliserte boliger med heldøgns omsorg. Dersom disse boligene skulle inngå i brukervalgsordningen ville det innebære at ansatte fra flere leverandører utførte tjenester for enkelte brukere i stedet for å være tilgjengelig for alle brukerne. Hensynet til effektivitet, kvalitet i tjenesten og arbeidsmiljø tilsa at det måtte være samme leverandør som utfører tjenester innenfor en samlokalisert bolig.
Det ble også anbefalt en geografisk avgrensning på grunn av lav brukertetthet og lang kjøretid.
Byrådet valgte den gangen å ta hensyn til de faglige anbefalingene vi fikk fra brukervalgsprosjektet. Det blir derfor helt feil når leverandørene nærmest henges ut av Tromsø Ap fordi de ikke leverte på natt eller i distriktene. Leverandørene leverte i henhold til det oppdrag kommunen lyste ut.
Det er nesten litt festlig at det brukes som argument mot brukervalgsordningen at ikke flere ble omfattet av ordningen. Hvis et nytt flertall gjeninnfører fritt brukervalg er det selvsagt gledelig hvis Tromsø Ap vil være med og se på utvidelse av ordningen gjennom å vurdere de avgrensningene som ble anbefalt sist.
Fritt brukervalg var slett ingen katastrofe. Ingen ansatte mistet jobb, lønn eller pensjon. Den kommunale hjemmetjenesten besto som en sterk, offentlig tjeneste. Men noe av veksten i tjenesten tilfalt private leverandører, og da kun som et resultat av brukernes egne valg. Det er muligens derfor Ap i Oslo har valgt å beholde fritt brukervalg i hjemmetjenesten. Kanskje har Tromsø Ap noe å lære av Oslo Ap?
2018 var det året Tromsø kommune brukte mest penger på fritt brukervalg – 22,8 millioner kroner. Til sammenligning leide kommunen – under Ap, SV, Sp og MDGs ledelse – inn private vikarbyråtjenester for svimlende 146 millioner kroner bare i fjor. Altså mer enn seksgangen av fritt brukervalg.
Så kan sikkert de fleste selv tenke ut hvor «katastrofen» ligger.