Værgudene viser seg fra sin aller beste side en lørdag morgen i midten av november med sol fra skyfri himmel, vindstille og ett par minusgrader. Jeg og en venninne utstyrer oss med gode turklær og «monsterbrodder» og klargjør oss for en tur opp sherpatrappa og innover fjellheimen. Vi gleder oss til å komme opp til den fantastiske utsikten over fjellene og havet som kan skues i alle himmelretninger, og som vi aldri blir lei av. Mange – maaaange flere har samme ønske, å gå opp den berømte trappa får å ta byen, fjellene og havet i skue.
Det er tørt og fint i stien, trappetrinnene er bar, snøen og isen har ikke lagt seg ennå. Vi velger å gå uten broddene frem til vi kommer til områdene og trinnene der vi – av erfaring – vet det ligger is, der kler vi på oss monsterbroddene som vi kaller dem. Kraftige klør som griper fast i isete underlag og som gir oss mulighet til å fortsette vår – kanskje noe arrogante gange sett fra en fortvilet turist ståsted, der de knapt klarer å holde seg på beina.
Været har vært tørt og kaldt i mange dager, jorden har frosset og det ligger et islag under det øverste laget av sand og grus der vi vandrer trygt oppover vekselvis i trappa og på den bare bakken i mellomområdene. Når vi nærmer oss tregrensen, dukker det velkjente synet opp, is – knallhard is på bakken, både i og utenfor trappetrinnene.
Og her dukker også et annet velkjent syn opp; turister på glattisen! Dårlig skodd og helt uten noe som kan minne om brodder, kjemper de seg oppover klamrende til busker og greiner i umiddelbar nærhet. Men de gir ikke opp! De SKAL opp for å få oppleve det vakre skue over Tromsø by og den fantastiske naturen rundt.
Modig er hun, den danske turisten som kommer fra flatlandet så langt øye kan se. Med stort (over)mot tar hun fatt på turen opp, men må nesten gi opp halvveis der hun ligger på alle fire og klamrer seg fast til et isete underlag. Min venninne og jeg som passerer denne modige danske kvinnen, stopper opp og spør hvordan det går. Hun ler litt oppgitt, og sier at hun tenkte på å snu litt lenger ned, men lot seg friste av det vakre været og den flotte utsikten som ventet på toppen. Hun tenkte at hun kunne gå på siden av trinnene, men oppdaget fort at isen hadde klort seg fast langt utover trappa og gjorde det umulig å forsere bakken også utenfor trinnene.
«Vil du ha ei hand å holde i», spør vi henne? Hun ser storøyd på oss, overrasket over å få et slikt tilbud. Så ser hun ned på føttene våre, ser opp igjen og smiler forsiktig: «Mener dere det?» «Javisst mener vi det. Du vil ikke være den første vi har leid opp». «Her», sier min venninne og strekker en hånd ut mot kvinnen som griper tak og blir løftet opp fra fire til to, og sammen forserer vi – hånd i hånd – resten av trappetrinnene og helt frem til den tørre og trygge plattingen foran Fjellstua.
Hun ser seg rundt, forstår at slitet og kampen for å komme opp var verdt det, smiler stort og takker oss igjen og igjen. «Jeg tar heisen ned», sier hun. «Klokt», sier vi til henne og ønsker henne en god dag videre, før vi nærmest arrogant og nonsjalant strener videre sørover på monsterbrodder – mot det vakre novemberlyset i nord, mens vi snakker om at hoteller, turistskip, turistkontorer, Tromsø kommune eller andre, burde låne eller leie ut monsterbrodder til alle turister som ønsker å oppleve Tromsø by og naturen rundt fra høyden. Noe annet er rett og slett farlig.