Jeg orker nesten ikke å lese eller se på TV om hvordan sivilbefolkningen på Gaza nå har det. Slik er det er for mange tromsøværinger. Både fordi smerten Gazas befolkning påføres er så ubeskrivelig, men også fordi vestlige myndigheter er så unnfallende ovenfor Israels overgrep, og så til de grader opererer med doble standarder. Det er én etisk standard for israelere, en annen for palestinere. Det øker smerten, men også sinnet. Det holder meg våken om natta.
Det er nok dette som gjør at tromsøværinger går mann og kvinne av huse for å demonstrere på lørdagene. For hva annet kan vi gjøre? Demonstrere og, for min del, be. Både kristne og muslimer ber om at den israelske terroren må opphøre.
Jeg må samtidig understreke at Hamas sitt angrep på sivilbefolkningen i Israel 7. oktober ikke var noe annet enn terror. Reportasjene fra nedslaktingen på musikkfestivalen og drapene i folks hus, garasjer, biler og hager, samt bortføringer av bl.a. barn, er grusomheter hinsides det moralsk akseptable. Det er terror.
En av demonstrasjonene for Gaza for litt siden startet utenfor rådhuset. Vi hørte sterke appeller. Vi ropte slagord om at Palestina måtte bli fritt og at bombingen måtte opphøre. Deretter gikk vi i fakkeltog til Domkirka hvor jeg holdt en avsluttende appell fra kirketrappa.
Parolene var stablet inntil kirkedøra. Vi sto der muslimer, kristne, ateister og alt imellom. Mange hadde fakler. Flere hadde slektninger på Gaza. Noen av oss har besøkt Gaza og det okkuperte Vestbredden. Men de fleste var bare fortvilte over at Israel kan holde fram med sine overgrep.
Jeg siterte den lutherske biskopen Sani Ibrahim Azar, i Jordan og Det hellige land. Han er leder for en palestinsk luthersk kirke, hvor biskoper og prester har besøkt Tromsø flere ganger. Jeg har gått i førstemaitog under palestinaparole med en prest fra områdene like ved Betlehem for ikke så lenge siden.
Dette er en kirke som i stor grad holder til i de okkuperte områdene på Vestbredden, og altså er en søsterkirke av den kirka jeg representerer. De står sammen med muslimer om å ønske seg og kjempe for rettferdighet for Palestina. Ulike palestinske kristne kirker har dessuten arbeidet sammen både teologisk og politisk og kommet med svært klare uttalelser om den israelske okkupasjonen. Jeg har selv deltatt på en av konferansene og lest det tankevekkende og tydelige «Kairos-dokumentet» som de har utgitt.
Biskop Azar uttaler: «Som kirke fortsetter vi å arbeide for ikkevold, men vi tror det er avgjørende å forstå omstendighetene som gjør at volden oppstår. I dette tilfellet er det et symptom på et folk dypt skadet og såret av økende langvarig og systematisk vold og undertrykkelse» (min oversettelse).
Dette er det altså en luthersk biskop som sier. Han sier ikke at alle former for vold er akseptabelt, absolutt ikke, han fremholder tvert imot ikkevold, men vi må forstå bakgrunnen: Langvarig undertrykkelse og systematisk vold mot palestinere, som øker.
Hatet kommer fra et sted – fra en befolkning på Gaza og Vestbredden som er preget av langvarig undertrykkende behandling fra Israels side. På Gaza ved blokade og ved å sperre folk inne på et svært lite område.
På Vestbredden; å stadig bygge ut på palestinernes jord, kaste ut folk fra deres hus, trakassere barn og voksne, begå drap på sivilbefolkningen, ødelegge oliventrær og okkupere land. En må forstå palestinsk vold med at det er et symptom på et folk dypt skadet.
En må forstå at Israel i praksis fører en form for apartheidpolitikk med totalt andre regler for palestinere enn israelere. Det betyr ikke at terror kan forsvares. Og palestinske kirkeledere holder fast på ikke å hate, på ikke å bruke vold, på å insistere på den andres menneskelighet.
Men slik jeg ser det er ikke dette en kamp mellom to likeverdige motstandere. Det er en dyp skjevhet, det er uproporsjonal vold, og slik har det vært i lang tid, hvor Israel som den mektige parten, må tillegges et større ansvar enn den svakere parten. Og det er det som nå skjer på Gaza, og har skjedd mange ganger tidligere. Et voldsomt angrep – uten proporsjonalitet.
Og blant vestlige politikere, en fordømmelse av palestinere uten proporsjonalitet, hvor palestinerne tillegges mye mer ansvar og skyld enn Israel. Dette bildet er altfor lite framme i mediene i Vesten, selv om jeg tror stadig flere vanlige mennesker ser denne siden av konflikten.
Dette er i lengden livsfarlig for israelere. Og det er oppskriften på å skape hat. Det som skjer på Gaza er ikke krig, det er terror, slik Hamas begikk terror den skrekkelige lørdagen i oktober.
Jeg avsluttet appellen ved Domkirka med å utfordre norske politikere til å fordømme all vold mot sivile, også helt utvetydig når det kommer fra Israel. Og jeg utfordret norske politikere til å ikke lenger ha doble etiske standarder hvor en ser gjennom fingrene på israelsk okkupasjon og vold.
For palestinernes skyld, men også for israelernes skyld – også for deres sikkerhet og trygghet.