Det er dyrtid, og matkøene vokser i takt med renta. Nytt av tiden er at det ikke lengre er bare de fattige som er fattige, men også helt vanlige folk må be om hjelp for å få endene til å møtes. Folk som tidligere kunne reise på ferie, har ikke lenger råd. Nå står de i kø for å få utdelt mat. Plutselig har fattigdom blitt et problem man ikke bare kan snu ryggen til, fordi den rammer bredt og er overalt, hele tiden.

De voksende matkøene forteller oss at når gapet mellom prisnivå og folks inntekt øker, får vi mer fattigdom. Det er forbløffende. I alle fall for noen. Vi andre har for lengst skjønt at fattigdom ikke er et valg.

Vårt nye kommunestyre har opprettet en supergruppe som skal få ned sosial ulikhet. Ingen barn i Tromsø skal gå sultne på skolen, lover de. Det skulle pinadø bare mangle.

For en tid tilbake lanserte den samme kommunen et prosjekt for å avskaffe såkalt barnefattigdom i Tromsø. Det var da sånn passe ambisiøst, men helt på sin plass, tenkte jeg, og leste interessert videre.

En note her: Det vi kaller «barnefattigdom», kunne mer presist kaltes «foreldrefattigdom». Det er som enhver annen fattigdom, bare at når man har barn så rammer det flere og det har større samfunnsmessige konsekvenser. I Tromsø øker for øvrig antallet barn som lever i lavinntektsfamilier.

«Målet er å legge til rette for å bryte gamle mønstre, og bidra til økt livskvalitet for de barna som vokser opp i familier med lav inntekt,» sto det å lese om prosjektet. Fortsatt vel og bra, men det viste seg at det ikke var kommunen som skulle bryte gamle mønstre, men barnefamiliene selv.

Metodikken går kort fortalt ut på at familiene får en kommunal koordinator som er deres kontaktperson inn mot Nav, helsetjenester, barnevern og PPT – for å nevne noen instanser man naturlig går ut fra at foreldre med lav inntekt har jevnlig kontakt med. Anna-Sabina Soggiu beskriver dette bildet godt i sin bok «Vi fattigfolk»: «Vi er barnevernsunger, innvandrere, navere, rusbrukere, etniske minoriteter, kriminelle, psykiatriske pasienter og sosialhjelpsmottakere. Områdene der vi bor, forslummes av at vi samles. Det er møkkete rundt oss, vi jobber for lite, er dårlige på skolen og dør unge.»

Jeg leter etter et ord som finnes et sted mellom «tingliggjøring», «infantilisering» og «stigmatisering». Er «klinentifisering» et begrep? Jeg kommer uansett ikke på et eneste eksempel på at dette har hjulpet noen ut av en krise.

Jeg er glad debatten om fattigdom er løftet et par hakk, men fortsatt bærer den preg av tåkeprat om inflasjon og arbeidslinja. De fleste politikere skal ha oss til å tro at økonomien er et selvstendig vesen som lever sitt eget liv, et vi umulig kan kontrollere. At sosiale forskjeller er en naturlov. At fattigdom er umulig å utrydde.

Fattigdom er ikke det samme som økonomisk inkompetanse. Dette er dog en vanlig og utbredt misforståelse. Tiltak som dette befester denne holdningen. Gir vi dem mer penger, så bare suller de dem bort, tenker de kanskje i sitt stille sinn, de som befinner seg i øverste spissen av samfunnspyramiden. Det de fattige trenger, er koordinering og orden. Puste med magen og skaffe seg oversikt, slik DNB råder oss alle til. Og hvis man er litt smart, så kan man jo bare daytrade seg ut av fattigdommen.

Fattige folk trenger penger, som Mímir Kristjánsson sier på innpust og utpust. Så enkelt er det. Soggiu sier det samme: «Det handler vel dypest sett om penger: en vilje til å bruke dem, fordele dem og gi mer til dem som trenger dem.» Vi kan for eksempel bestemme at trygdeytelser ikke skal være så lave at de dytter folk under fattigdomsgrensen, eller at de som er i full jobb skal ha råd til helt vanlige ting. Eller, for å angripe problemet fra den andre enden: at prisene på mat og strøm skal være innenfor rimelighetens grenser. Jeg får en følelse av at vi står og stanger mot døra, mens vinduet har vært åpent hele tiden. Det er ikke mangel på sosionomer og Nav-skjema som har skapt en fattigdomskrise i verdens rikeste land.

Midt i sin arrogante fabulering, peker de kommunale sakspapirene på et vesentlig poeng: De som lever i fattigdom, bor som regel i leid bolig. Det spiller nemlig en rolle hvorvidt det er mulig å komme seg inn på boligmarkedet, eller om det finnes utleieboliger til en pris man kan klare med. Det spiller en rolle hva ting koster, det være seg mat, å ta bussen eller å delta på fritidsaktiviteter. Det er sluttsummen på kassalappen som teller, som en av dagligvarekjedene stadig minner oss på. Og, selv om de kanskje ikke vil vedkjenne seg det: Dette er våre politikere i posisjon til å gjøre noe med.