Det er ikke hver dag vi har sommerdag her i nord. Du vet, sånne dager med sol, ok blå himmel, temperaturer over 20 grader og fønvind fra sørøst. Sånne dager du syns synd på alle dem som ikke bor her nord, som tror de vet hva grønt gress og blått hav er, de som ikke vet hvor eksklusivt det føles endelig å kunne gå uten sokker og jakke i midnattssola, helst litt småbrisen, og le mot verden.

Det er faktisk langt ifra hver dag vi har det sånn. Gjennomsnittlig har vi 12–13 sommerdager i Nord-Norge i løpet av ett år, til nå i år har vi hatt seks. Seks sjokkerende vakre dager med temperaturer opp mot 27 grader, nesten helt på rad, kun uavbrutt av en smålig skydekt onsdag som ga oss 18 grader – noe vi til vanlig ville jublet for, men som drukner fullstendig i sammenhengen.

Det har vært en forbaska drømmeuke, en skikkelig hulder-uke, som forsøker å få oss til å tro at det faktisk er slik sommeren er her i nord. Og hvordan har de fleste av oss brukt disse dyrebare, sjeldne dagene? Jo, vi har vært på jobb, på skolen og i barnehagen.

Veiarbeidere i all slags størrelser har stått krumbøyd med raka i asfaltrøyken kun iført bukseseler og hjelm, og drømt om pils og isfiske. Heten har varmet opp sauebæsjen og kumøkka på jordene, og lukta er så invaderende at bøndene har søkt ly nede i fraukjelleren. Kua produserer dessuten ikke vanlig melk lenger, det kommer kun surmelk og ferdig ysta saker ut av jura.

Butikkansatte som har stablet frukt og grønt har fått koldbrann i fingrene og betennelse i lungene grunnet den store temperaturforskjellen mellom ute og inne. Ansatte på Jekta har falt inn i en dyp depresjon av å selge bikinier og solkrem de ikke får bruk for selv.

Elever har blitt oppbevart på skoler uten at det egentlig er noe faglig innhold igjen, de har fjernet tyggis fra pulter og ryddet i skap som har stått urørt i 40 år. Barnehageansatte har fått permanente hvite og rue hender etter å ha smurt inn små sandete kropper med klistrete solkrem time på time, dag etter dag. Varmen har dessuten ikke hjulpet på den sedvanlige hodepinen alle barnehageansatte har hatt latent i seg siden 2016, da noen onde sørkoreanere lagde en YouTube-hit med «Baby shark».

Kinomaskinister har snurret film for tomme saler og billettkontrollørene har ventet på Godot. Kontorsoldater og -rotter har sett ut vinduet på folk som spiser is, de har siklet og grått og ødelagt tastaturet. Vaskere har måttet jobbe overtid på disse kontorene for å fjerne tårene og sikkelet og svetten.

Å se ut av et vindu, eller å stå med nesa i en asfaltsky, og vite at du kanskje gikk glipp av det vi fikk av sommerdager i år, er til å bli gal av, kanskje syk også. Vi snakker alvorlig vær-klaustrofobi.

Vi kan ikke fortsette sånn.

På samme måte som de har siesta i Spania mellom klokka 14 og 17, på grunn av varmen og levemåten, må vi innføre egne regler for Nord-Norge også, og det sporenstreks.

Jeg forlanger herved at årets første fem dager med over 20 grader og sol i Nord-Norge blir hellige, røde dager for oss som bor her. Steng butikkene, skolene, barnehagene og alt som ellers er stengt i høytidene. Sykepleiere og leger og de som må jobbe uansett dato, får røde tillegg på lønna.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke kan så særlig mye om bruttonasjonalprodukt, annet enn at jeg kan uttale det og at jeg vet at det er det forkortelsen BNP står for. Men det kan jo hende at fem ekstra fridager i steiksol ville ha spart oss for en del utgifter.

Vi bor i verdens fineste landsdel, likevel flyttet 4.000 herfra i 2022. Vi har fjellene og havet rett over dørkarmen, likevel har vi det høyeste sykefraværet i hele verden, den største andelen på grunn av muskel- og skjelettlidelser. Det er ganske dyrt på mange måter.

Vi går i ring og vi har dårlig hukommelse, hele gjengen. Vi sentraliserer og legger ned, og så vil vi likevel ikke at folk skal flytte fra distriktene. Vi vil snu trenden, men ikke bruke penger på det. Hver sommer klager vi nordlendinger over skitværet, kaster gjerne på adjektivet historisk – det er historisk dårlig nå. Det blir skrevet kronikker om at «vi veit kor vi bor», og i VG står svette søringer fram og sier «Nei, nå syns jeg synd på folka i nord».

Men det er ikke synd på oss når vi har drittvær, det er normalen, da bader vi bare med lua på og finner oss et bål med ly. Det er synd på oss nå som vi har heidundrende sommervarme og sitter, ligger, står eller går på jobb, vel vitende om at dette kanskje var det vi fikk i år. At vi gikk glipp av det. Og at det er ett år, kanskje et skuddår, til neste gang.

Tenk hva fregner på nesa og tær i sanda kunne ha betydd for psyken vår her oppe, musklene våre og det stive skjelettet! Tenk hvor mange som hadde flyttet opp hit, til distriktslandsdelen, dersom det kom med et sommerdags-garanti og en ekstra friuke! Jo da, forslaget trenger litt finjustering, det gjenstår en del, særlig på logistikk- og jussfronten, men jeg tror dette er en suksessoppskrift – selvsagt helt uten en stram eim av nordnorsk patriotisme og personlig selvmedlidenhet.

Fem røde sommerdager i året til en halv million nordlendinger, enklere får du det ikke, Jonas.

Og vær så god. Det er bare å ringe meg dersom det er noen andre verdensproblemer du trenger en rask løsning på.