Det er jul og bibelordene sitter løst i mange hjem. Enten man er religiøs eller ei, finner man mye fornuftig i Bibelen. For eksempel om å unngå selvskryt.
Jeg tipper Jesus ville vært noe av en jantelov-entusiast. Dessverre har jantelovens fall gjort vår olje- og rødvinsmarinerte nasjon stadig mer uspiselig. Med sosiale mediers inntog er det mest fremtredende denne stadige jakten på skryt. Ja, den har alltid vært der, men «likes» injiserte speed direkte inn i hovedpulsåren til dette monsteret.
Noe jeg aldri trodde jeg skulle skrive er: Hva sier Bibelen? I Matteus 6:2 står det følgende om å gi gaver: Når du gir almisse, skal du ikke gjøre det kjent med basun, slik hyklere gjør i synagogene og på gatene, for å bli æret av mennesker.
Selv denne agnostikeren kan ha behov for en mektig åndelig allianse en gang iblant, særlig når man skal skrive slikt som dette i romjulen. Og hvem er bedre å skyve fremfor seg en selveste Jesus? Blir du irritert så sier jeg som en god byråkrat: Du får ta det opp med sjefen, ikke meg.
Julen er ekstra vanskelig fordi kravene føles uoverkommelige for mange. Det skal være enormt hyggelig, gavene skal være store og måltidene overdådige. Man skal fortelle om hvor fantastisk det er både i sosiale medier og rundt lunsjbordet i januar. For mange strekker ikke pengene til.
Heldigvis vil mange hjelpe. Kjendisen Mads Hansen har samlet inn over seks millioner til en organisasjon som jobber med å hjelpe trengende. Hansen har en enorm plattform, blant annet igjennom sine følgere i sosiale medier. Det er disse han har bedt om å bidra, og det har folk gjort. Det er veldig bra.
Andre stiller opp og arbeider frivillig for å arrangere jul for hjemløse og vanskeligstilte. Noen vippser noen tyvekroninger eller tusenlapper til sin foretrukne hjelpeorganisasjon. Andre bidrar til ønskejuletrær og andre tiltak for å gjøre julen litt lettere for andre. Disse folkene fortjener all mulig hyllest, men det er ikke poenget for dem. De er opptatte av å hjelpe og være sikre på at pengene når fram.
Men som alltid er det noen som må pisse i julegrøten. For som gjedden i sivet kommer likes-jegerne og «rørt av meg selv»-gjengen snikende. Det er en helt annen skål. Jeg trodde lenge vi skulle skånes for disse i år, men da julen virkelig nærmet seg klarte de ikke lenger å holde seg. Disse vil også gjerne hjelpe og er klare for å bruke sine egne penger til dette formålet.
Bra. Da er det vel bare å gi bort pengene da? Vi har Kirkens Bymisjon, vi har Norsk Folkehjelp, Redd Barna eller andre som mer enn gjerne tar imot med garanti om at noen vil bli glade og takknemlige over donasjonen.
Meeeeen…., det var ikke akkurat det de hadde tenkt.
Selv om det finnes en hel rekke organisasjoner, konstruert for å målrettet hjelpe dem nederst ved bordet, med både frivillige og ansatte dedikerte folk, med masse erfaring som trenger hver eneste krone de kan få for å gi videre, bestemmer enkelte seg for å starte sin egen private hjelpeorganisasjon i førjulstida.
For å få deres håndsrekning må trengende skrive direkte til giveren med bønn om hjelp. Du må fortelle hvem du er og hvorfor akkurat du er vanskeligstilt nok til at du skal få denne tusenlappen. Når du har brettet ut livet ditt for giveren er det opp til ham, eller henne (som oftest ham) om du finnes verdig til nåden. De fleste godtar at du sender historien om din fattigdom på såkalt privat melding, men i år har jeg også sett noen som forlanger at du skal legge det i kommentarfeltet. Altså offentlig.
Hvem trenger Kirkens Bymisjon og resten av røkla lenger? Med sosiale medier kan man gjøre alt dette selv, foran imponerte venner. Du er kongen. Du feller dommen over bønnene om hjelp du mottar. Etterpå kan du skrive om det på Facebook. Om hvor rørt du ble, om hvor rørt de ble, og hvor rørt du ble over at de ble rørt. I kommentarfeltene under alle likes du har høstet vil folk garantert skrive hvor rørte de er over deg. Ah, så kan du nyte gleden av å hjelpe!
Så er det jo litt synd for dem som brettet ut sine private problemer for deg, men ikke nådde opp. De får gå i seg selv. De får bare ta innover seg at det ikke har det ille nok til at du forbarmet deg over dem. Kanskje neste år.
Hvorfor ikke bare donere til en organisasjon med ekspertise som desperat trenger midler til god fordeling? De er, tro det eller ei, flinkere enn deg til dette. Eller hva med å putte en pose tohundrelapper i postkassen til noen du kjenner som du vet sliter? Å be fremmede brette ut livene sine ut for deg slik at du kan slenge til dem en slant og sanke likes på Facebook er for meg mildt sagt ugreit.
Den økende fattigdommen er først og fremst et politisk ansvar. Vi har en nedslående utvikling der også folk i full jobb ikke får endene til å møtes. Vi har en offentlig fattigdom der kommuner ikke klarer å sørge for gode velferdstjenester til sine innbyggere. Å få bort behovet for matsentraler er politikernes ansvar. Inntil de lykkes med det må selvsagt også vanlige folk bidra, men ikke gjør så stort nummer ut av det.
Som Jesus sier: Bare gjør det, du trenger ikke blåse fanfare i trompeten din først.