Det er dessverre altfor kaldt til å gå ut på balkongene og klappe for dem, men tenn et lys, send din telepatiske medfølelse og ta dem med i aftenbønnen din. Dette er samfunnets virkelige helter og heltinner. Måtte de bæres på en imaginær gullstol av hele samfunnet.

Tenk på alt det menneskelige slagget de må forholde seg til. Alle typene som må innom dem, som de må smile høflig til og behandle som kunder. Så dette er samfunnets virkelige helter, og det gjelder særlig i disse juletider.

Her er en liten greatest hits av arketyper Polet må håndtere på daglig basis. Og de er mange, mange flere. Tenk på dem. Ikke arketypene, altså, men tenk på de polansatte. De er pinadø gjengen du ville hatt med deg i krigen.

Chardonnay-Silje

«Hei, jeg heter Silje og jeg er ikke alkoholiker. Jeg er bare veldig glad i hvitvin». Silje har to barn under 12, jobber mye og er ofte sliten. Derfor unner hun seg med god samvittighet et kaldt glass med hvitvin etter at barna har lagt seg. Hver eneste kveld. Dette ene glasset, som noen liker å kalle «burgundglass», er egentlig ikke et glass vin. Det er minst en bøtte. En bøtte som rommer noe som tilsvarer en halv flaske med litt smøraktiv hvitvin i priskategori 200 til 300 kroner.

Silje er en selverklært kvalifisert vinkjøper, hun har nemlig vært på «meg-tid-vinkveld» med de andre slitne småbarnsmødrene og var en gang på Pinot grigio-turne i Italia med gubben før han fikk navnet gubben. Hver eneste morgen, når hodepinen dundrer (og Silje tror det er fordi hun har små barn), streifer tanken henne om at det kanskje er greit å la bilnøklene til Teslaen ligge akkurat den dagen. Men den tanken skyver hun raskt fra seg. Hun drakk jo tross alt bare ett glass.

Artig-Arne

Arne er et av verdens artigste mennesker som har gått i to sko. I hvert fall er det noe han selv synes, og det er ingen steder han føler seg artigere enn på polet. Han går på polet hver eneste dag under «black week», bare for å spørre om de har noen skikkelig gode black week-tilbud, som alltid supplerer med «Og hvor mange PROSENT rabatt får jeg da?!?», før han ligger på gulvet og ruller i krampelatter.

Når kvinnelige ansatte spør om han vil ha pose, peker han på dem og sier «ja, takk, tante Pose!», og når han blir spurt om han trenger kvittering, svarer han alltid «Nei, sånt som dette får man vel ikke skrive av på skatten! Hæhæhæ!»

Han elsker å spørre om de har en vin som er god både til mat og bare å drikke, for da kan han si «Da har vi en klassisk vin-vin-situasjon!», også bare rådigger han å ha med seg ei flaske 60 % til disken, bare for å spørre den som sitter i kassa om det er 60 prosent rabatt på den. Arne har vært singel hele sitt liv.

Prosecco-Pia

Hei, Pia. Når man sier at man skal drikke Champagne så betyr det ikke at man skal drikke Prosecco. Pia er uansett ikke så opptatt av smak, så lenge det er bobler i glasset. Det har gått henne hus forbi at Prosecco egentlig bare er blandevann for Mimosa og Aperol spritz, og at det i utgangspunktet har veldig lite med Champagne å gjøre.

Pia går målbevisst inn på polet hver eneste helg og kjøper aldri mer enn én flaske av gangen. Den konsumerer hun forholdsvis lunken, servert i et fluteglass, sammen med venninnene, samtidig som de samstemt synger «Wet ass pussy». Hun drikker også alltid hele flasken selv før hun og «gjengen» hopper på bussen og tar den straka veien til Torgcentret-stoppet for å stille seg i kø til Heidis Bier Bar. For Prosecco-Pia er hver lørdagskveld verdens beste.

Lotteri-Line

Line jobber i fylkeskommunen, og er ansvarlig for innkjøpene til vinlotteriet, som hun selv har dratt i gang. Hun manipulerer alltid trekningen så alle skal vinne like mye, og like ofte, ellers blir det urettferdig, og hun bestemmer selv hva som skal kjøpes. Det er ganske lav innsats i vinlotteriet, for det har vært en dalende interesse for deltakelse på jobb etter Line tok over for Gaspard, den franske IT-sjefen som før styrte showet.

Line er ikke så glad i vin, hun synes mest det bare er stas å legge ut bilde av tærne sine på Facebook, med et glass som hviler mellom leggene, perfekt ved tatoveringen av stjernetegnet sitt (som er det 13. stjernetegn – nemlig Slangebæreren, en gave hun ga seg selv i 50-årsgave for sju år siden) og teksten «deilig med helg og noe godt i glasset #jævlasosialist».

Det eneste hun egentlig liker er Peach Canei; en rosa, fruktig, perlende sak fra Italia (som inneholder 50 gram sukker per liter og forårsaket døden til et tresifret antall mennesker med diabetes på 80-tallet, bare i Norge), men den er utgått, så nå kjøper hun utelukkende de billigste og aller søteste dessertvinene de har. Det er jo, tross alt, den sosiale og spennende lotteristemningen som teller.

Underberg-Ulf

«Natural Herb Bitters – To feel bright and alert». Slik lyder teksten på den lille, brune flasken med Underberg, som passende nok er pakket inn i brunpapir. Og dette er et budskap vår kjære venn Ulf har tatt – svært bokstavelig – til sitt hjerte. Derfor trenger han aldri å gå inn porten på polet, ettersom han kun forholder seg til det lille glassburet ved kassa. Til tross for at Underberg er det eneste han drikker, tror han at det heter Underberger.

Alt han vil er å føle seg «bright and alert» og derfor er det flaks at Underberg får plass til å være nissen på lasset hvor enn han skal. Enten diskré i innerlomma på bussen eller gjemt innenfor strikken på Man Basic-underbuksa slik at han kan sitte på pub med den samme halvliteren time etter time. Samtidig som han stadig bare blir mer og mer «bright and alert».

I alle fall opplever han seg selv slik, hva servitøren han klep i rumpa og drosjesjåføren som måtte rense bilsetene for Underberg-tiss mener om det får stå for deres regning. For hver eneste morgen våkner nemlig Ulf, godt forberedt, med en Underberg på nattbordet slik at veien til oppvåkning til «bright and alert» blir så kort som overhodet mulig.

Hipster-Hilde

Før drakk hun utelukkende vin som var merket med «økologisk» i hylla, men det var ikke nok. Nå krever hun at vinen skal være både økologisk, biodynamisk og vegansk (når hun sier «biodynamisk», snurper hun sammen munnen og sier det i fem stavelser – «biiii-o-dy-naaaa-misk!»).

Ingen insekt eller kryp skal ha blitt forulempet eller bøtt med livet under produksjonen, vinen skal være spontangjæret, ingenting skal være tilsatt, sterilfiltrering er fy-fy og osmose er Satan i Helvete. Og aller viktigst: den skal være skikkelig stygg, også skal man drikke den og late som om den er skikkelig god.

På polet er de livredde henne, for hun handler aldri der, hun bare går dit og spør etter viner som ikke engang er i bestillingsutvalget, kun for å være kjip. Den gangen de faktisk hadde det hun spurte om, en dritsur og sjukt dyr oransjevin fra Ungarn - som var lagret i badekar av sement, ble hun sykmeldt i tre uker for en blytung depresjon.

Hun skal dessuten vite hvem som har laget all vinen. På fornavn. Derfor drikker hun for det meste vegansk naturvin laget av «han José eller han Raphaël, og til nød fra ho Victoire».

Hun hevder at hun aldri har vært full i hele sitt liv, og vinen drikker hun, ifølge seg selv, utelukkende til avokado-sandwich og soyaburgere, produkter som er laget med så mye sprøytemidler, og av så mafiøse kartell, at det får tyske kjemikaliefabrikker på tredvetallet og Cosa nostra til å fremstå som miljøfyrtårn og kjernekarer. Og hun har knapt vært edru siden den bitre skilsmissen med ølhunden Øyvind i 1983.

Når Hilde kommer inn på de lokale vinbarene, løper de ansatte på toalettet og gjemmer seg, mens de ringer inn en bombetrussel mot seg selv. Alt for å slippe å konversere med Hilde.

Vodka-Viggo

Viggo er fra en familie der man lagde godsakene selv. «Polvarer» var noe man sa med tilgjort babystemme, når noen skjødesløse sosseidioter fra byen trakk opp ei vinflaske på fest, eller, aller verst, ei flaske sprit kjøpt på polet. Da var det høylytt, ondsinnet latter fra Viggo & co.

Siden han aldri rakk å få oppskriften fra sine forfedre før de vandret hen til de evige sukker- og gjær-marker, må han nå bite i den sure satsen og ty til ferdigsprit, og da går det utelukkende i treliteren «Vanlig vodka», et produkt polet selger til dem som synes pappvin er for pinglete. «Nå er det vanlig vodka sin tur!», pleier han å rope entusiastisk når han er halvveis ned i dunken og går for en siste runde.

Svalrom-Svein

Jura-vin med sopp på overflaten, libanesisk vin med kjønnslukt, eller en spenstig rakker fra Sancerre som smeller i munnen som en snikende drueeksplosjon er noe som pirrer Svalrom-Sveins nysgjerrighet. Han er nemlig samler og på utkikk etter de mest obskure, spennende og nyskapende vinene, og fnyser av både Merete Bø og Ingvild Tennfjords kunnskap, ettersom han opplever at de på ingen måte anerkjenner viktigheten av Assyrtiko-druen fra Hellas.

Han har vært på utallige vinreiser over hele verden, og da blant annet en pinot padletur i Orgeon og en vandring langt ned i en grotte i Frankrike for å kjenne duften av en Côtes du Rhône som har vært lagret der i to år. I godt lag drar han opp lange sitater fra favorittfilmen «Sideways».

Svalrom-Svein er alle de polansattes mareritt. Han går målrettet med sine sure sokker og Camper-sko rett inn på Svalrommet, der han kler av seg skoene for å kjenne på friheten, hvorpå han begynner å quize samtlige polansatte med fiffige spørsmål fra vinenes verden. Ofte tilbringer han time etter time inne på svalrommet og dytter sine bitte små håndlagde briller ned på nesen for å lese alt med både liten og stor skrift.

Hele den riktig tempererte kjelleren til Svein er fylt til randen med unike viner, men i jula – når familien kommer på besøk, da blir det falling feather. De vet jo nemlig ikke å sette pris på verken kjønnslukt eller spenstige rakkere. Og han kaster ikke vinperler for svin.

Likør-Laila

Laila elsker sprit. Ikke smaken av den, kun effekten. Jobben som politisk rådgiver for en løs kanon uten medieforståelse holdt på å knekke henne helt før hun ble pensjonist, og nå handler alt om å døyve smertene. Med sprit.

Hun handler alltid når polet åpner, og turnerer handelen med en roterende ordning via alle polene i kommunen, så hun ikke skal treffe noen gamle kolleger, og når hun setter seks flasker seksti på samlebåndet, påpeker hun alltid at hun skal bruke det til å lage likør.

Derfor har hun bestandig med seg en pose frosne bær når hun handler, og når hun sier «Jeg skal lage likør, altså!», tar hun alltid bærposen opp fra veska og vifter med den foran ansiktet på den som sitter i kassa. Hun heter egentlig Turid, men alle som jobber på alle polene i kommunen kaller henne bare Likør-Laila.

Jørn Eidsvåg

Den folkekjære artisten Jørn er av den enkle sorten. Han drikker utelukkende Amarone, alene, fra magnumflasker. Og de skal koste minimum 2.000 kroner flaska og inneholde minimum 15 prosent alkohol. Han fnyser av rødviner der man kan se gjennom glasset, for rødvin skal være svart på fargen og så konsentrert at man nesten må tygge den før man svelger.

Jørn har bare ett vinglass hjemme, som han pantsatte forsterkeren sin for å ha råd til å trøstekjøpe for en formue av en lokal glassblåser i Firenze, på en mislykket turné med sitt norskspråklige vin- og sangshow «Vin are the champion» i Toscana i 2001.

Når han ikke får magnumflasker på konsert, som han alltid ber arrangørene fikse for seg, pleier han å be dem helle tre enkeltflasker oppi én gigakaraffel og sette på scenen. Glasset, med stor G, har han med seg selv, polstret inn i en egen bag formet som en gitar.