Endelig er dagen der. Dagen du skal få være verdens beste forelder og ta barna med på tivoli.

Ah, tivoli! Til og med ordet er lykkelig og lett. Du tenker tilbake på selektive barndomsminner fra da du sprang fra karusell til karusell med vennene dine. Den lille kroppen din som ble snurret og kastet rundt i et herlig virvar mens du hvinte av lykkerus. Solskinn, popmusikk og sukkerspinn. Da du la deg om kvelden, var hodet ditt fortsatt herlig svimmel, og du sovnet med verdens søteste glis om munnen.

Barna dine har gledet seg i ukevis. Du skjønner dem godt. Og når tivolidagen endelig kommer er det 30 grader, årets varmeste dag, og sol. Flaks, tenker du kanskje. Det bruker jo alltid å være seks grader, etsende regn og surmula vind i Tromsdalen når Hugos Tivoli kommer til byen. Alt er jo bedre enn det.

Du tar sommerkjolen på, ønsker syden i nord velkommen og gnir hvit hud inn med faktor 50. Du glemmer vannflaska hjemme, pytt sann. Tivoli, glade barn og knallvær – dette kan jo ikke bli annet enn dødsbra. I bilen på vei mot karusellene er stemninga og musikken fra radioen skrudd på maks. Alle tror de er klare for tidenes drømmedag på Hugos Tivoli.

Hugos Tivoli. Navnet i seg selv burde advart deg. Du skjønner det, når du går ut av bilen. Fornøyelsespark er liksom ikke ordet som faller naturligst ned i hodet ditt når du ser mot denne grussletta fylt med farget metall, technomusikk og hyl.

Åtte karuseller. Noen tekopper som snurrer rundt i snegletempo. Radiobiler som står hopet fast i en klynge ingen kommer seg ut av. En slags dragelarve som skal forestille en berg-og-dal-bane som går i en seks meter lang ring. To boder hvor man kan vinne en smeltet tikilos sjokoladeplate og en unødvendig stor bamse.

Var det dette man elsket som barn?

Ved inngangen står det noen voksne helt uten mine og spiser noe som skal forestille churros. Kanskje tenkte de at det var en god idé å endelig prøve sukkermarinert, fritert deig med nutella, en spansk delikatesse, lagd av noen som aldri har vært i Spania, her på Mandelasletta på årets varmeste dag.

De ser ikke glade ut, men du skjønner ikke at dette er cuet ditt, at det er nå du må fake magetrøbbel, levne din bedre halvdel i stikken, redde deg selv før du redder de andre. Apokalypse. Det er en grunn til at de ikke smiler.

Men dum som du er, løper du ikke. Du blir stående og se på de churrospisende voksne som åpenbart ikke hadde regnet med at måsene også liker tivoli og churros. For det gjør de selvsagt. De er svette og sure og sultne og fekter og roper mot måsene, kjemper en tapt kamp om å få spise de friterte deigbitene sine i fred.

Kanskje rekker du å le litt også, peke mot dem og gjøre mannen din oppmerksom på situasjonen, før du selv blir offeret til en flygende satan som elegant leverer en ekkel, hvit drit på skuldra di. Men du kan ikke bli sint, dette skal være barnas drømmedag, og det kunne vært verre, bæsjen kunne jo landa i håret ditt.

Du finner fram et snytepapir i veska og fjerner driten, blir rettmessig stolt over at du klarer å holde humøret oppe, og går mot billettautomaten. 400 kroner for 7 billetter. Du kjører på med en dobbel, selv ikke dette skal kverke drømmedagen verdens beste mamma skal gi barna sine.

Men så kommer nevøen din på 11 år mot deg, lykkelig i stegene, og minner deg på hvorfor du ikke skulle dra hit.

– Hei, tante! Der er den karusellene som vi skal ta sammen!

Han peker opp på noen ungdommer som åpenbart ikke ønsker å leve. De henger opp ned åtte meter over hodet ditt og blir snurret rundt i en ukristelig fart. Da han spurte deg om du kunne ta «Swing out» med ham på Hugos Tivoli for noen uker siden, så du for deg noen disser som snurret rolig rundt, vind i håret, luft mellom tærne. Ikke en dødsmaskin i metall laget av utstuderte onde mennesker, styrt av en sur, livstrøtt mann bak en spake, med nesa nedi telefonen, som åpenbart også er trett av andres liv.

Synet alene gjør deg kvalm. Du skjønner at dette ikke går. Men i tillegg til å være verdens beste mamma, er du jo en kul tante. Så du kan ikke gi deg nå, selv om alle fibre i kroppen roper nei, niks, no, never. Du overser de røde advarslene som står klistret på «Swing out».

Hjertesyke, ryggskadde, hjerneskadde, eldre og livredde mennesker er advart om ikke å sette seg ned i den klaustrofobiske plaststolen. Du tikker av på to av de boksene. Du er advart, men du er dum, så du gir billettkontrolløren papirbillettene, tenker at det tross alt kan hende at dette blir gøy.

Du blir heist opp i lufta og det setter i gang, ganske så uskyldig. Ja, kanskje dette blir gøy, rekker du så vidt å tenke før hele maskinen mister vettet og solbrillene fyker av. Du innser fort at det er en grunn til at du aldri har hoppet fra timeteren, herregud, du har jo aldri hoppet fra tremeteren en gang, du er jo livredd for høyder. Det er en grunn til at alle andre som har passert 20 år står trygt plassert på grusen under deg.

For dette er livsfarlig. Karuseller kan rakne, folk kan dø. Dette kan være et sånt øyeblikk. Du ser for deg overskriftene «Dum kvinne (37) mistet hodet – bokstavelig talt – på tivoli». Det er uansvarlig å være mor og gjøre dette, kommer du på. Særlig uansvarlig er det å være en relativt nyoperert i ryggen-mor og prioritere å være en kul tante.

Så henger du der i helvete, et snurrende opp ned-helvete, med sommerkjolen over ansiktet og trusa på display. Du som skulle være kul tante, er nå en mamma som skjeløyd roper etter din egen mamma, mens prolapsen popper på plass igjen der den akkurat ble fjernet. Den eneste grunnen for at du ikke spyr ned på den glisete søstera di som står på bakken og ler og filmer, er fordi den ulmende heten har gjort deg totalt dehydrert.

Når du henger sånn, klar for å falle ned i døden med rumpa bar, da revurderer du livet ditt, valgene du har tatt til nå. Du gjør det.

Ydmyk på bakken igjen, svimmel, kvalm og skjelven med vond rygg og grus i munnen, føler du deg rimelig ferdig med Hugos Tivoli, klar for å dra hjem til sofa, TV, Netflix og chill. Men så innser du at det kun har gått 15 minutter av tivolidagen. Det er nå den begynner. I timene foran deg venter det gjentatte turer med karuseller som du har lovet barna dine å ta. De skal spise smeltet sukkerspinn og kokvarmt popkorn, drikke blå slush og dyrt vann. De skal hyle i øret ditt av glede, mens du gråter innvendig.

Og om tre timer, når dere skal dra, kommer de til å gråte, hyle, og du kommer til å dra dem på bakbeina inn i bilen. Du sitter flere tusen kroner fattigere i en glovarm bil uten aircondition med dine hylende snørrvalper i baksetet som sier at du er verdens verste mamma som ikke lot dem ta den helt, helt siste runden med dragelarven. Likevel, du er fylt med glede – over at det hele er over for denne gang.

Ses til neste år, Hugos Tivoli!