Fredag kveld slo Tori Stødle følge med mannen, Håkon Stødle, som døde 1. januar i år. For oss som kjente dem, var de et nærmest uadskillelig par, som med sine vyer, klarsynthet og energi bragte verden til Tromsø.

Det er ikke alle i byen som kjenner til det, men den Tromsø-baserte, klassiske pianokonkurransen Top of the World vokste til å bli den fremste og største i sitt slag i Norden. Den er ene og alene Tori og Håkons verk.

Top of the World ble for første gang arrangert i 2009, og har siden bygd seg gradvis opp til å bli en av de mest velrenommerte pianokonkurransene i verden. De siste årene kunne de skilte med de fleste av verdens beste pianister under 35 år – kort og greit klaververdenens Magnus Carlsen’er eller Lionel Messi’er. Jeg var så heldig å få jobbe sammen med Tori og Håkon under tre av konkurransene.

Den kunstneriske suksessen til tross – Top of the World slet hele tiden med å få ordentlig «backing» fra nasjonale eller lokale myndigheter. Og næringslivet i Nord-Norge så i altfor liten grad verdien av den.

Sparebanken Nord-Norge skal, rett nok, ha ros for å ha støttet konkurransen i alle år, og landsdelens fremste velgjører – bergenseren Trond Mohn – kom ved flere anledninger inn og reddet den i siste liten, når midlene fra fylkeskommunen, UiT og kommunen ikke strakk til.

Denne konstante kniven på strupen stoppet ikke Tori. Hun ble bare enda mer oppsatt på at dette var noe vi skulle få til. Og ikke ville hun ha en tredjesortert utgave heller. Skulle man først bringe verdens beste pianister til Tromsø, så måtte profesjonaliteten de ble møtt med være tilsvarende.

«Det er ingen som spør en pianist om hvorfor han ikke bare bruker den ledige tangenten ved siden av», sa hun ofte, og mente med det at man heller ikke skulle komme med skjemmende kompromisser når man arrangerte.

Da deadline for konkurransen i 2019 begynte å nærme seg, så det mørkere ut enn noensinne. Tori ga uttrykk for at de denne gang virkelig hadde vendt hver en stein – uten resultat. Nå så det virkelig ut til å være kroken på døra. Men idet konkurransen begynte å forberede avvikling, dukket det nok en gang opp et kavaleri – og virkelig ikke fra ventet hold.

Hvis bookmakerne skulle satt odds på det, ville de blitt så skyhøye at den som satset sparemidler på at en kinesisk aktør skulle bli konkurransens viktigste velgjører, aldri senere hadde trengt å jobbe.

Organisasjonen Sino–Nordic Association, som er en ikke-politisk og ikke-kommersiell organisasjon som arbeider for økt kulturelt samarbeid mellom Norge og Kina, ble denne gang redningsflåten. Og jaggu gjorde det ikke at Tori og Håkons hjertebarn også ble lansert i Kina, som et usedvanlig verdig punktum for deres reise med Top of the World.

Klassisk musikk har langt høyere status i Kina enn her hjemme, og konsertene med de større utøverne trekker titusenvis. Da Top of the World første gang skulle «live-streame» semifinalen fra Sparebankens festsal, var interessen i Kina så stor at systemet knelte, ettersom nærmere 10.000 logget seg på samtidig.

Mye kan sies om Tori. Hun hadde en betydelig karriere som pianist – som startet i 1970, og blant annet ble kronet ved en konsert i velrennomerte Carnegie Hall. Tori har i tillegg gitt ut flere album. Hun ledet også pianoundervisningen ved Musikkonservatoriet i Tromsø – fra starten i 1972 og svært langt inn på 2000-tallet.

Selv var hun elev av Mary Barratt Due og Robert Riefling, og studerte etter det ved Juilliard School i New York i USA og Staatliche Hochschule für Musik i Stuttgart.

Kongen utnevnte henne i 2011 til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hennes innsats for norsk kulturliv». For meg, er hun først og fremst et usedvanlig varmt menneske og en inspirasjon, når det gjelder hva man kan få til med en god idé og enorme mengder pågangsmot.

Tori og Håkon vil alltid være ledestjerner for kulturlivet i Nord-Norge.