Det skulle ikke være noen tvil om hvor fiskeriminister Cecilie Myrseth kommer fra, og hvem hun er fiskeriminister for, da hun fredag la frem den lenge etterlyste kvotemeldinga for fiskerinæringen.

En melding som, godt innbakt i en mengde fagsjargong og tekniske spissfindigheter, i sin essens handler om hvor og hvordan pengene fra havets hvite gull skal fordeles her i landet.

Ifølge Myrseth skal fisken og pengene endelig fordeles «rettferdig» fra de store rederne og til sjarkfiskeren langs kysten – i Nord-Norge. Budskapet og selvfremstillingen levnet ingen tvil. Meldingen har fått det klingende navnet «folk, fisk og fellesskap».

Skjermene som lyste ved siden av henne på scenen, plassert på Prostneset med panoramautsikt over Tromsøysundet som bakgrunn, viste en fisker stående på dekk iført islender og oljehyre, med hua på hodet. Hun var omkranset av postkortromantiske bilder av en sjark ute på fiskefeltet, og – det er ikke kødd – et kjærestepar som hviler i hverandres favn på en bryggebenk med ei full tørrfisksnor hengende over hodet.

Vel i gang med presentasjonen erklærte Myrseth at hun var mektig stolt over å legge frem dette viktige dokumentet i nettopp Tromsø. En melding som har så mye å si, ikke bare for fiskerinæringen, men for bosetting og livskraft langs hele kysten i nord. Underforstått: Det er her den hører hjemme, fisken.

Så begynte hun på selve meldingen. Den forteller en helt annen historie.

Avklaringen alle har ventet på, er om regjeringen ville gjøre som avtalt da systemet med kjøp og salg av fiskekvoter ble innført i Norge, nemlig å gi kvotene tilbake der de kom fra når kvotene går ut på dato – det vil i stor grad si fiskere på mindre båter.

De siste 20 årene har kvotene steget voldsomt i pris, noe som har ført til at fisken og pengene har hopet seg opp på veldig få hender, og veldig store båter som skiper fisken ut av landet, mens fiskebruk på land har forsvunnet. Denne utviklingen har blitt kraftig kritisert av Riksrevisjonen, som kom med klare råd til regjeringen om å rette opp i dette.

De store rederne, eller «kvotebaronene» på nordnorsk folkemunne, har vært nervøse for om Myrseth og regjeringen har mot nok til å stå ved avtalen. Selv har de tatt stor økonomisk risiko ved å hamstre kvoter. Mange står nå med svære banklån, økende renter og synkende fiskebestander. Det viser seg at de hadde lite å bekymre seg for. De sterkeste rederne er vinnerne i regjeringens kvotemelding, og har fått det akkurat som de ønsket seg.

Myrseth og regjeringen har nemlig lagt seg nøyaktig på Fiskarlagets «brede» kompromissforslag. Det går ut på at bare halvparten av disse kvotene skal gis tilbake. Resten får rederne beholde.

Dette betyr selvsagt ikke at Cecilie Myrseth ikke bryr seg om Nord-Norge. Det demonstrerer tydelig hvilken enorm makt Fiskarlaget har på fiskeripolitikken, for ikke å si distriktspolitikken, i Norge. Glem LOs makt over Ap, NHOs makt over Høyre, Bondelagets makt over Sp. Fiskarlagets makt er fullt på høyde med oljelobbyens innflytelse over norsk industri- og klimapolitikk. Og hvem er det som har makta i Fiskarlaget? Det er rederne.

Taperne er kystfiskerne som ikke kastet seg på det store kvoteracet, fordi de trodde på løftet om at kvotene ville leveres tilbake. Det er en grunn til at Kystfiskarlaget, som organiserer det tradisjonelle, nordnorske fisket, ikke sluttet seg til Fiskarlagets «kompromiss».

I stedet vil regjeringen innlemme også sjarkflåten i kvotekarusellen. De har til nå ikke kunnet kjøpe og selge kvoter. Med historien i mente, er frykten at det kan føre til at disse kvotene blir veldig mye dyrere. Det vil ikke bidra til at det blir lettere for ungdom og vanlige folk å bli yrkesfiskere, slik Riksrevisjonen har bedt om. Det kan tvert om føre til at nordnorsk ungdom blir stående igjen på kaia.

Hvilke konsekvenser regjeringens grep faktisk vil ha for kysten, er vanskelig å si noe om. En viktig årsak til det, er at kvotemeldingen kommer uten noen oversikt over prisene på disse kvotene. Åpenhet om kvotepriser var en av de viktigste anbefalingene fra Riksrevisjonen. Manglende åpenhet gjør at det er vanskelig å regne ut hvor store verdier regjeringen nå flytter på.

Denne oversikten skal komme «senere», ifølge regjeringen. Hvis den ikke legges fram før påske, vil også Stortinget behandle fremtiden for en av landets viktigste næringer, og et av de viktigste distriktspolitiske grepene i nord på lang tid, uten å vite konkret hvor mange penger det er snakk om. Det er svak grunn å ta beslutninger på.

Kvotemeldingen lukter slett ikke penger for folk i nord. Den lukter råtten fisk.

Rettelse: I den opprinnelige versjonen av kommentaren het det at det var fiskeriministeren som var avbildet i oljehyre. Det er feil, bildet viser en fisker på Fosen. Feilet ble rettet 23.01.2023.