Jeg er ikke politiker.

Jeg har faktisk vært inne på tanken, men syns ideen om å forsvare et partiprogram til punkt og prikke er uhøvelig. Jeg hater konseptet pisk, eller partipisken som man som politiker mer eller mindre underlegger seg for å fortsatt kunne delta i det «gode» politiske selskap. Hvis du ikke gjør det, vil din karriere som politiker få så få sjanser som en snøball i helvete.

Men likevel, når jeg først er inne på tanken, og med Romssa-erklæringen friskt i minne, har jeg veldig lyst til å dele noen tanker med deg. På toppen av det hele syns jeg dette er intet mindre enn min samfunnsplikt.

Det første spørsmålet man må stille er hva som er posisjonens politiske prosjekt. Svaret ligger vel åpent, og er dertil ikke bare forsøkt konkretisert, men også prøvd instituert gjennom et tidligere vedtak i kommunestyret som man nå for ikke lenge siden har snudd på i et senere vedtak. Eller for å sitere Bjørn Gunnar Jørgensen (Frp): «En pinlig retrett».

Dette dreier seg selvsagt om Romssa-erklæringen. Denne «erklæringen» kan vanskelig forstås som noe annet enn en beskrivelse av posisjonens politiske prosjekt. Dette må jeg faktisk forutsette for å forstå hvor man vil hen. Og akkurat allerede der sliter jeg litt med en forståelse som spriker i alle retninger.

Her kom jeg til å tenke på komikeren Otto Jespersen som opptrådte med et show rundt om i det minst lykkelige landet i Norden, altså Norge, under navnet «Fremover i alle retninger» – og jeg tror ingen ble lykkeligere av Jespersens retningsbeskrivelse heller.

Jeg finner imidlertid åtte hovedpunkter i posisjonens erklæring, og kommenterer kun ett av disse som har ei klar retning. Apropos retning. Tenk deg at du skal peke ut ei retning for en turist på ville veier i Tromsø, og du peker ei retning med flat hånd og sprikende fingrer. Du får da en sektor på 90 grader, hvis man ellers er normalt utrustet med tommel og lillefinger på hver sin side av de tre midterste.

Da får turisten på nordlysjakt et mulighetsrom med høyst forskjellige destinasjoner. Og han finner i hvert fall ikke toalettet med denne form for veivisning, ikke bare fordi den er forvirrende, men fordi toalettet er under åpen himmel, og da kan man peke hvor man vil. På toppen av denne retningspolemikken står vi dessuten overfor det rent prekære økonomiske dilemmaet i Tromsø kommune. Hva har man råd til?

Sentralt i denne erklæringen finner jeg som nevnt foran et punkt med en klar retning, noe man har valgt å kalle for «bekjempelse av fattigdom». En heroisk formulering, og en drøm for en sosialistisk politiker å lykkes med. Det antydes at man skal øke sosialsatsene fra 7.500 til 9.000 kroner, altså en svimlende sum på 1.500 kroner, sarkastisk formulert. For det har man altså i Bergen.

Men tiltak ut over dette skal man dessuten også identifisere. Selv en økonom skjønner at ingen kommer ut av fattigdommen med 1.500 kroner ekstra, men man kan likevel spekulere i hvor man skal hente pengene fra. Kanskje aller helst med den sedvanlige Robin Hood-manøveren, altså det sosialdemokratiske fordelingsprinsippet om å ta fra de rike og gi til de fattige. Sist jeg sjekket i rådhusets underetasje fantes det ingen seddelpresse, så slik må det vel bli.

Dette betyr hardere beskatning på dem med høye inntekter til fordel for dem som befinner seg i økonomisk elendighet. Slik er sosialdemokratiet ment å virke. Men vent nå litt, kommunen kan ikke bestemme inntektsskatten, det er jo Statens business. Altså i praksis regjeringen og Stortinget. De samlede skatte- og avgiftsinntektene er anslått til 2.105 mrd. kroner i 2023. Av dette tilfaller om lag 87 prosent til staten, 11 prosent. til kommunene og 2 prosent til fylkeskommunene. Direkte skatt skjer gjennom en fordeling fra stat til kommune etter at de er innkrevd.

Fordelingen er dessuten basert på visse kriterier det ikke er plass til å gå inn på her. Kommunene kan derfor ikke ha noen direkte myndighet til å omfordele skattene i den lokale befolkningen. Det gjør Staten, og noen vil si på sitt noe hardhendte vis, og kommunen er derfor avhengig av den til enhver sittende regjering for å få den tilsiktede omfordelingen mellom fattig og rik i boks, og det er en brysom affære. Kanskje til og med umulig. Derfor er kommunen mer eller mindre overlatt til å benytte det kommunale avgiftssystemet for å være i nærheten av å regulere fordelingen mellom fattig og ikke fullt så fattig befolkning.

Da griper man til økning av den ubegripelige eiendomsskatten, og det har Tromsø historisk sett allerede gjort i adskillige anledninger, men i denne erklæringen lover de at den ikke skal økes de nærmeste to årene. Vel å merke hvis man har tenkt å holde løftene sine, og det er jo som de fleste vet høyst usikkert. Slik er politikken. Det burde derfor ikke komme som noen overraskelse på noen at man nå etterspør konkrete tiltak for faktisk å få bukt med fattigdommen ut over at fagre ord flyr forbi.

Da setter man altså ned en komité, og prøver å finne veien ut av fattigdommen. Forslag til konkrete løsninger som kan virke? Ikke det, nei. Tenkte meg det. Da handler det om å redusere kostnadsnivået i kommunen slik at man igjen får et overskudd man politisk kan krangle om, eller, om man vil, fordele. Når man fordeler et eventuelt innspart mindreforbruk, er det viktig å tenke at de svake i samfunnet er de som trenger hjelp, de sterke greier seg stort sett selv.

Den største kostnadsposten er lønn, og de fleste skjønner hvor man da må kutte. Man må si opp folk, såpass brutalt er det. Og jeg minner dessuten om at et eventuelt overskudd skal gå til de fattige. De som har tilstrekkelig økonomi, greier seg stort sett bra, selv om de av og til kan være så fattige i ånden at de motarbeider et såpass innlysende fordelingsprinsipp.

Men hva med de som skal sies opp, har de noen jobb å gå til? Hvis ikke, blir de en utgiftspost for samfunnet, man flytter lønnsutbetalingene fra kommunen til Nav. Ting henger sammen, ikke sant? Dette blir en Gordisk knute å knyte opp, men som kjent kunne ikke denne knuten knytes opp på annen måte enn å bruke sverd og hogge den rett av slik Aleksander den store gjorde. Hvem er Aleksander den store på rådhuset? Gunnar den store? Vel, metaforen er såpass tydelig at alle som vil skjønner den.

Man må ha en felles vilje til å møte utfordringene! Man må bli enige om ei bestemt retning! Altså et felles politisk prosjekt. Dette gjelder ikke bare det politiske teateret i kommunen, også treffende kalt for «Muppet show», men også de ansatte i kommunen, også betegnet og skjelt ut som «de jævla byråkratene». To flanker som står mot hverandre med tilsynelatende ulikt verdisyn og agendaer, gjensidig fiendtlighet og mistenksomhet, men motstående flanker som er dødsens nødt til å finne ut av det. Sammen.

Politikerne må legge fra seg adferden med å igangsette bikkjeslagsmål i media eller kommunestyret for å banke inn billige politiske poeng til skade for motparten, og personellet må legge av seg den faglige arrogansen og den tidvise uviljen mot å faktisk hjelpe både innbyggerne og «makteliten» på rådhuset uten å lete etter hindringer eller hjemler for avslag.

Greier man dette, betyr det en såkalt «game changer» i kommunen, altså en endring i spillet om Tromsø. En endring hvor en felles arena, gjensidig tillit og det man i gamle dager kalte for godvilje må være den rådende kulturen. På tide å stokke kortene for et nytt spill?