Mange slenger om seg med «bærekraft», «partnerskap», «innovasjon» eller – en personlig favoritt – «klimanøytrale byer», og det med den største selvfølge. Disse konseptene er litt som 90-tallets boyband: udiskutabelt sexy i målgruppas øyne, og de blir møtt med vill jubel – men mangler fullstendig substans.
Så er det alle de språklige bildene. Vi er alle på en reise, enten den er utfordrende eller fantastisk, eller begge deler. For ikke å snakke om alt som skal få seg et løft. Industrien, folkehelsa, havet, naturen, skogen, klimaet, økonomien – enten et løft med små bokstaver, eller LØFT som forkortelse for «løsningsorientert tilnærming». Alt skal løftes.
Og resultatet vil være betydelig. Vi skal satse betydelig og investere betydelig i betydelig utvikling som vil gi betydelig reduksjon av utslipp.
Ordbruken har sivet inn i alle sprekker, inkludert i arbeidslivet og stillingsannonser. For du vil vel «gjøre en forskjell» hos en arbeidsgiver som er «opptatt av bærekraft»?
Like ille som svevende uttrykk er omfangsrike utlegninger om naturvitenskap fra yrkespolitikere med ex.phil. og flottenfeiere med investeringstrang. At det finnes et foto av deg med hjelm, gjør deg dessverre ikke til sivilingeniør. Hører jeg enda en Viktigper Blazersen (50+) si «hydrogen» med stjerner i øynene og sikkel i munnviken så tror jeg faktisk at det – for å bruke et folkelig uttrykk – klikker for meg.
Kan vi bare bli enige om at det ikke er lov å snakke om hydrogen hvis man ikke vet hva det er? Si det høyt sammen med meg:
Jeg aner ikke hva et hydrogenatom er.
Jeg aner ikke hva et hydrogenatom er.
Jeg aner ikke hva et hydrogenatom er.
Ah, var ikke det deilig?
Så innfører vi samme regel for biogass, karbonfangst, og forskjellen på effekt og energi. Og mens vi er i gang (og nå er jeg storforlangende, jeg vet det), kan vi forby ord som «virkemiddelapparatet»?
Bare vi holder mange nok svulstige festtaler og oppretter en drøss irrgrønne investeringsfond, forstår jeg det sånn jeg at denne voldsomme omstillingen vil bli rene dansen på roser. Skjønt, kanskje vi kan være litt mer håndfaste når vi setter oss mål? Noe litt mer konkret enn «mindre negative konsekvenser», «betydelig utvikling» og «innenfor naturens tålegrenser»?
Egentlig klandrer jeg ikke de som slenger om seg med grønnspråk. Min mistanke er at tåkeprat har en nærmest magisk og avhengighetsskapende effekt. Tenk over det: Tåkepraten er nesten alltid positivt ladet. Den assosieres med adjektiver som diplomatisk, løsningsorientert og framtidsrettet. Ordene er uforpliktende, ligger fjærlett på tunga og ruller uanstrengt ut av munnen. De kan få deg til å høres smart ut, og da er det lett å bli forført av sin egen angivelige klokskap. Dessuten skaper det fellesskap med de andre tåkepraterne og gjør deg til en av gjengen – og ensomhet er som kjent farlig. Det må rett og slett føles bra å tåkeprate.
Språkviter Helene Uri spår at 2024 blir året hvor bruken av «mulighetsrom» og «framoverlent» avtar noe. Dessverre sier hun samtidig at vage begreper som «utfordringsbilde» og «fattigdomsopplevelse» er på frammarsj.
Finnes det likevel håp? Jo da, jeg er sikker på at vi i felleskap kan få til en hensiktsmessig utvikling av et robust språk gjennom dialog og samarbeid, men det vil kreve en dynamisk tilnærming og at vi er vårt samfunnsansvar bevisst. For ikke å glemme fokus. Vi må ha fokus. Og nevnte jeg dynamisk?
For en fantastisk reise vi har foran oss, dere!