- Hva er klokka?
- Fem.
Så følger en kabaret av rulling, snøfting og tung pusting. I bakgrunnen lyder et lite barn som tydeligvis føler at det er på tide å stå opp. Kabareten blir stille. Ett minutt, to minutter.
- Hvem sin tur der det?
- Din.
- Er du sikker?
- Ja.
Les flere innlegg fra pappabloggen her.
- Men jeg har hatt en tøff uke. Kan ikke du ta henne?
- Nei, jeg gjorde det i går.
- Men da sov hun jo til syv...
- Og så?
Kabareten starter opp igjen, og slutter like fort. Det lille barnet er også stille nå. Alle er stille. Vi tør så vidt å puste. Har hun sovnet igjen?
Nei.
- Nei, jeg vil ikke.
- Ja, jeg gjør det ikke.
Stillheten er ikke til å ta og føle på. Stillheten ødelegges av et lite barn.
- Jaja, greit.
Dyna flyr gjennom rommet.
- Vent litt. Hvordan ble du plutselig så våken?
- Det er jo lørdag i dag. Vi skal jo ha middagsgjester, husker du? Drikke vin og kose oss. Du står opp i morgen, siden jeg tar henne i dag.
- Neida, legg deg bare igjen. Jeg kan ta henne.
- Neida! Kom, Mia så står vi opp.
