Det er ikke ofte jeg blir skikkelig fascinert av en ny nordnorsk roman, men i det siste har jeg lest ei bok som virkelig tok tak i meg.
Det var debutromanen til Therese Bakkevoll som grep meg så sterkt. «Tallboy» er tittelen, en litt underlig og fremmedgjørende tittel som av noen kanskje kan oppleves som noe som heller motarbeider enn bidrar til leseopplevelsen? For hva er en tallboy?
Oversatt til norsk betyr det «storegutt», men det er altså navnet på bomben som ble spesialutviklet under 2. verdenskrig for å ta knekken på noe av det mest fryktede tyske krigsmaskineriet, de såkalt usynkelige slagskipene, og med monsterskipet «Tirpitz» som det mest kjente. I Bakkevolls roman blir denne bomben et slags ledemotiv i en fortelling som på noen nivåer er hverdagslig og «ufarlig», men som hele tiden beveger seg mellom flere tidsnivå, og der krigstematikken definitivt fører med seg en undertone av angst og noe truende.
Hovedpersonen T jobber som miljøterapeut på Åsgård, kjent psykiatrisk sykehus i Nord-Norge, som ligger på Tromsøya. Fra Åsgård har hun god utsikt mot Håkøya der Tirpitz ble bombet og sank 12. november 1944, og deretter hogget opp over en periode på minst ti år etterpå.
Opphoggingen var en komplisert og tung operasjon og beskrives i til dels grundig detalj i romanen. Fortelleren er i det hele tatt svært opptatt av historien om Tirpitz og kommer til stadighet tilbake til den, blant annet med referanser til tidspunkter og detaljer i historien om angrepet. I tillegg er T svært opptatt av farfarens historie. Han ligger for døden når romanen åpner, men var med på opphoggingen av Tirpitz i årene etter krigen og hadde i den sammenheng samlet en del minneverdige gjenstander, blant annet en spesiell ring. Her ligger det mye Tromsø-historie og venter på kommentarer eller korrigeringer fra Tromsøs mange krigshistorikere, amatører så vel som profesjonelle, i årene som kommer.
Tallboy er en rik og kompleks roman som spiller på mange strenger: Kvinneliv i dag med dets motstridende behov og planer: Er det viktig å finne en partner, en mann, å få barn? Eller står slike livskrav og -behov i veien for ønsket om å «realisere seg selv» i ibsensk ånd? T har valgt å være singel, et forsøk på samboerskap ble avsluttet før historien starter. Men tanker om familie, samliv og kjæresteri, og bevissthet om behovet for sex er aldri langt unna i tankene hennes, i likhet med bevissthet om vær og vind og årstidsvariasjoner. Og krigen.
Og enda har jeg nesten ikke nevnt skildringene av arbeidsplassen, det helt spesielle miljøet og fellesskapet som utgjør en psykiatrisk behandlingsinstitusjon. Romanen skildrer arbeidsplassen som et levende samfunn med både innlevelse og forståelse for de mange utfordringer og farer som kan ramme både behandlere og beboere/pasienter.
På mange måter er klimakset i romanen kjærlighetshistorien som utspiller seg når T møter og blir forhekset av nesten-kosmonauten Anton. Han har blitt tvangsinnlagt med akutt psykose og skal passes av henne. Det ender med brudd på institusjonens absolutte forbud mot forhold mellom pasient og terapeut, forelskelsen og fascinasjonen blir umulig å stå imot. Dette er det absolutte høydepunktet i romanens nåtid, og man griper seg i å ønske at det elskende paret skal «få» hverandre, mot alle regler og forbud – fordi beskrivelsen er så intens. Ikke først og fremst romantisk, men overbevisende og medrivende fortalt.
Men Tallboy føyer seg også inn i en tradisjon som kan kalles byvandringslitteratur. Her foreligger det etter hvert en del verk som kan klassifiseres som en Tromsø-tradisjon. T bor i et gammelt bygg i Tromsø sentrum, med utsikt til domkirken og med lyden av kirkeuret i ørene. Her er referansene til Cora Sandel og hennes Alberte-skikkelse svært tydelig. T er også en vandrer, og måten hun beveger seg til og fra byen, ikke bare mellom arbeidsplassen Åsgård og hjemmet i sentrum, men også rundt til andre deler av Tromsøya og omlandet, beskrives med både følsomhet og varme.
Som litteraturforsker med engelsk litteratur og blant annet modernisme som spesialitet, opplevde iallfall jeg å få assosiasjoner til både Virginia Woolf og James Joyces forfatterskap under lesingen av Tallboy: Woolfs Mrs. Dalloway med denne romanens sterke fokus på Londons gater og omgivelser, og bevissthetsbevegelsene mellom forskjellige tidsnivå. Det andre eksemplet er Joyces Portrait of the Artist as a Young Man, der byen Dublin på mange måter spiller hovedrollen. Hvorfor kan ikke en roman om liv og skjebner på Tromsøya måles mot slike verker?
Tallboy er en rik roman med flere lag og mye dramatikk, både glede og sorg, tap og vinning. Therese Bakkevoll har skrevet en roman som både lever og leverer. Jeg ser spent frem mot fortsettelsen av dette forfatterskapet.