Av Britt Ås, fylkesleder Fagforbundet Troms.
Under overskriften «Integrering bør ut på anbud» (Aftenposten, 31. januar 2014) oppfordrer Sylo Taraku fra Likestilling, integrering og mangfold — nettverket (LIM) til at Introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger bør konkurranseutsettes. LIMs målsetting er blant annet «å redusere byråkratiet og sikre bedre koordinering og flyt i tiltakskjeden».
Konkurranseutsetting og kommersialisering av tilbud og tjenester til våre flyktninger løser ikke Norges utfordringer på integreringsfeltet. Vi har nok av skrekkeksempler som beviser at konkurranseutsetting og privatisering av offentlige velferdstjenester er en uting og ofte fører til mer byråkrati, dyrere administrasjon, svakere arbeidstakervern, tapt kompetanse og dermed mer usikkerhet i utviklingen av et best mulig tilbud til dem som trenger det.
For mange sier nei
Fagforbundet deler imidlertid LIMs bekymring for antall flyktninger som sitter på mottak og venter på å bli utplassert i kommunene. Fordelingen internt i landet er en prosess som er godt forankret i demokratiet vårt og som involverer både stat og kommune. Det er en landsomfattende nasjonal dugnad som skal sørge for at mennesker på flukt blir tatt imot og gitt muligheten til et nytt og bedre liv. Skal dugnaden fungere, må alle ta sin del av ansvaret.
Fortsatt sier altfor mange kommuner nei til anmodningene fra Integrerings – og mangfoldsdirektoratet (IMDI) og nekter å være med på den nasjonale dugnaden. Når en kommune sier nei til anmodningen fra nasjonale myndigheter og kun vil ta imot en mindre andel av de tildelte flyktningene, hvem forventer de skal ta imot de øvrige som vi som nasjon har forpliktet oss til å gi en ny start i livet? Det er en utfordring regjeringen må ta på alvor.
De mest sårbare på anbud
Fagforbundet mener at velferdstjenester — som også inkluderer kommunens og statens ansvar for et godt og effektivt integreringsarbeid — skal være et offentlig ansvar, som driftes og finansieres av fellesskapet. Flyktninger og asylsøkere hører til de mest sårbare gruppene i samfunnet vårt, og trenger en mer forutsigbar behandling enn det å bli satt ut på anbud. Vi må ikke tillate at de blir kasteballer som følge av et markedsstyrt system, som vurderer behov ut ifra økonomisk gevinst.