Her er en sann historie fra 1986 da min bestemor Wilhelmine Hansen fra Oldervik i Tromsø kommune som ble lignende på sykehuset i Tromsø i tre år fra 1983 til 1986 på grunn av mangel på sykehjemsplasser. Hun var da 86 år.
Min mor søkte om sykehjemsplass september 1983 til min bestemor, men fikk aldri et skriftlig svar på søknaden, kun en telefon hvor de sa at hun skulle få plass når hun kom på prioriteringslisten.
I 1983 ble bestemor innlagt på Regionsykehuset i Tromsø og måtte amputere den høyre foten og ble da tilknyttet rullestol. Det var da ingen muligheter for de nærmeste å ta henne hjem på grunn av dette.
Da ble det tre år for henne på sykehuset på kirurgien 1 i lag med døende pasienter, nyopererte pasienter og pasienter med mye smerte. Dette var det beste tilbudet fra Tromsø kommune i den perioden og det var 10 personer på avdelingen som var utskrivningsklar til kommunen.
Det verste som skjedde i saken, var den 15. august 1986 da familien fikk beskjed at min bestemor hadde fått plass på sykehjem på Hansnes i Karlsøy kommune cirka 8 mil fra Tromsø sentrum. Mot min bestemors og familiens vilje, grep Tromsø kommune inn og flyttet den gamle damen med tvang til nabokommunen.
Den nærmeste familie slo jernring rundt sykesengen til min bestemor for å avverge sendingen ut av kommunen. Sykehusledelsen kontaktet politiet for å få dette gjennomført. Politiet kom, fikk fjernet de som sto rundt sengen med makt og de tok med seg min gamle, gråtende bestemor.
En av mine onkler tok da kontakt med ordfører Erlend Rian (fra Høyre) om saken og det tok ikke mer enn tre dager før saken endret seg. Ordføreren ordnet opp i dette og fikset sykehjemsplass. Hun fikk da plass på Kvaløya sykehjem og etter 14 dager der hun sovnet stille inn 24. september 1986.
Tenk hva dette gamle mennesket måtte oppleve og gå gjennom de siste ukene i sitt lange liv, på grunn av feilslått kommunepolitikk.
En tragisk, men sann, historie som snart er 30 år gammel – og dette skjer også i år 2023. Man ser daglig TV-reportasjer om hvordan de eldre blir behandlet i dette landet, og det er skremmende. Da kan man spørre hva politikerne våre har gjort alle disse årene, når det er gått fra vondt til verre.
Har de sovet i timen eller har de glemt av hva de har sagt og profilert under ALLE valgkampene som har vært i disse årene? Dette er en stor skam, og det gjelder mest de største partiene Arbeiderpartiet og Høyre som har styrt Norge de siste 30 årene.
Denne uken fikk jeg med meg at ordføreren i Tromsø slo seg på å brystet på grunn av at de hadde 300 millioner med opptjente midler i løpet av perioden han har sittet. Man tjener jo penger når man ikke bruker dem, slik som i dette tilfellet.
Hva om man hadde bruk 100 millioner kroner eller mer av de pengene og åpnet Kroken sykehjem? Hva koster det Tromsø kommune i året å ha ferdigbehandlede pasienter på UNN? Hva hadde situasjonen vært i Tromsø kommune om Kvaløysletta sykehjem hadde vært steng slik de ville?
Det er en stor skam at vi behandler de eldre som om de ikke har gjort noe for Norge og kommunen. Det er de som har gjort det slik at vi har det så bra i landet nå, og da burde vi ta ansvar og gi dem en god alderdom i Norge og kommunen.
Partiene lover og snakker usant i stor stil, lokalt og nasjonalt, vedrørende eldreomsorgen. I løpet av disse 30 årene har alle politikere snakket om eldreomsorgen ved valg, men ingen har handlet.
Selv er jeg bedriftseier og må forholde meg til mange regelverk. Gjør jeg ikke det, får det konsekvenser. Hos kommunene og stat får det ikke noe konsekvenser, og ingen stilles ansvarlig for at de eldre ikke får den behandlingen de er lovpålagt å få.
Hvordan hadde politikeren selv stilt seg om dette det var deres egen mor, far, bestemor, bestefar, onkel og så videre? Hadde man da sagt og ment at eldrepolitikken var bra? Da hadde man virkelig fått følt på kroppen at slik skal det ikke være.
Jeg håper de som ikke har stemt ennå, tenker seg om. En gang blir de også gamle og trenger hjelp.