Nylig foreslo styret i Helse Nord å sende forslaget om nedlegging av døgnplassene ved de distriktspsykiatriske sentrene på Storslett, Storsteinnes og Silsand, ut på høring. Styret ønsker i stedet å etablere to nye sengeposter på UNN Åsgård i Tromsø. Begrunnelsen er mangel på fagfolk ved UNN (les psykologspesialister) med økende fristbrudd og kjøp av private tjenester, som koster skjorta, som resultat.

Det er oppsiktsvekkende at forslaget kommer bare noen få måneder etter at regjeringa lanserte andre runde med Opptrappingsmidler til psykiske helse- og rustjenester. Der framheva regjeringa for det første å styrke helsefremming og forebygging av psykiske lidelser.

For det andre la de vekt på å utvikle gode tjenester der folk bor, og sist, men ikke minst, skulle tilbud til personer med langvarig psykisk lidelse og sammensatte behov, styrkes. Er det noen grunn til å stole på myndighetenes lovnader om økt satsing på psykiske helsetjenester? Har det ikke alltid vært sånn at psykiske helsetjenester kommer til kort sammenligna med somatiske helsetjenester, når pengene ikke lenger strekker til?

Åsgård Sykehus fungerte som en sjølstendig enhet og sykehus for befolkninga i Troms og Finnmark i vel 30 år. Åsgårds historie er prega av oppgang- og nedgangstider med store og små kriser med dertil påfølgende omstruktureringer, men det økonomiske ansvaret var hele tida tillagt sykehusets egne ledere; ikke andre klinikksjefer i UNN eller direktøren i Helse Nord. Lederne måtte stå til ansvar for investeringer og endringer overfor fylkespolitikerne og de som hadde valgt dem.

På tidlig 1990-tall ble Åsgård slått sammen med Regionsykehuset i Tromsø og ble etter hvert en klinikk i Universitetssykehuset for Nord-Norge. UNN Helseforetak overtok etter hvert eiendommen Åsgård og en betydelig boligmasse verd flere millioner på Tromsøyas beste vestkant.

Etter sammenslåinga i UNN har psykiatrisk klinikk måttet kjempe om ressurser med somatiske helsetjenester. Da UNN Helseforetak tok over sykehusene i Narvik og Harstad i 2008, førte det til økte kostnader som foretaket sjøl måtte dekke. Det var lagt politiske føringer for hvordan innsparingene skulle skje, og psykiatriske tjenester skulle skjermes mot nedskjæringer. Likevel fikk psykiatrisk klinikk, på linje med de andre klinikkene, pålegg om å redusere tilbudet, og et forslag om å redusere tjenestetilbudet ved psykiatrisk senter i Tromsø og på Storsteinnes ble foreslått.

Ledelsen ved psykiatrisk klinikk mente det var urimelig at psykiatrisk klinikk måtte redusere driften og var imot å legge ned tjenester i distriktet. Det ville bidra til en sentralisering og forringe tjenestetilbudet det hadde tatt mange år å bygge opp. Forslaget om nedskjæringer kom også den gang etter at de første opptrappingsmidlene (1998-2008) hadde bidratt til storstilt oppbygging av psykiske helsetjenester på kommunalt nivå.

Sentrale reformer i helsevesenet, som Foretaksmodellen, Samhandlingsreformen og ikke minst Fristbruddordninga har vært en gavepakke til private helseaktører, og enkelte yrkesgrupper, men har ikke nødvendigvis vært et gode for mennesker med alvorlig psykisk lidelse som trenger døgnkontinuerlig behandling og deres pårørende.

Direktøren i Helse Nord hevder at tjenester til pasienter innen psykisk helsevern og rus må forbedres, og viser til at overbelegget i akutt- og sikkerhetspsykiatrien ved landsdelens to sykehus må ned. Videre er ventetiden for både voksne, barn og ungdom for lang i poliklinikkene, med fristbrudd som følge. Men er det noen grunn til å tro at overbelegget i akutt- og sikkerhetspsykiatrien i UNN vil reduseres som følge av ei nedlegging av døgnavdelingene ved DPS-ene? Det er kanskje ikke spesialister som er mangelvare, men heller pleie- og miljøpersonale med erfaring og kompetanse innafor i akutt- og sikkerhetspsykiatrisk døgnbehandling og rehabilitering?

Flere psykologer vil helt sikkert kunne korte ned ventetida på poliklinisk behandling, men vil de alene kunne oppveie for nedlagte døgntilbud i distriktene? Det er fristende å tenke at når det er så mange ledige psykologstillinger i UNN, kan det skyldes det at det for mange spesialister er mere lukrativt å etablere privat praksis og selge tjenester til UNN, som følge av fristbrudd. Det er bedre å jobbe som privat aktør, og med god inntekt, enn i et UNN med lange ventelister og stort arbeidspress.

Å sentralisere og å bygge opp virksomheten ved to nye sengeposter ved UNN Åsgård i Tromsø vil kreve nytt sykehusbygg, som betyr behov for nye investeringsmidler og i neste omgang et økt underskudd. Dette mens Silsand, Storsteinnes og Storslett har vel egna lokaliteter bygget for psykiatriske døgnenheter.

Reformene har vist seg å ikke sikre gode helsetjenester der folk bor, men har heller ført til en økt sentralisering av tjenestene. Samtidig er det i de foreslåtte døgnenhetene ved de distriktspsykiatriske sentrene, at stabiliteten er stor. Der har de ansatte lang erfaring, stillingene er besatt og tjenestene som utvikles skjer i samspill med lokalsamfunnet. Men det er tydeligvis ikke lenger moderne å ha en desentralisert psykiatritjeneste.