I sommer kunne vi lese om sykepleier Cathrine (24) som ikke har råd til å bo i Tromsø, og som i stedet velger å flytte til Balsfjord. Som nyutdanna er boligprisene i Tromsø for høye til at hun kan kjøpe seg en bolig.

Prisøkninga på leiemarkedet gjør det nesten umulig for henne å betale husleie og samtidig legge til side penger til boligkjøp en gang i fremtida. Samtidig har kommunestyret vedtatt en plan med tiltak for å hindre fraflytting, og for å sikre seg mot mangel på viktig personell for å drive skoler, helsetjenester og barnehager.

Det oppsiktsvekkende er at denne planen ikke nevner boligprisene med ett ord. Har ikke politikerne tenkt over at de høye boligprisene i Tromsø kan undergrave en forsvarlig omsorg for byens (aldrende) befolkning eller gode oppvekstvilkår for barn og unge de kommende årene?

Den 25. august lå 856 boliger ute for salg i Tromsø, og det var 237 boliger til leie. Ifølge Jobb Norge var det samtidig cirka 1.100 ledige stillinger i Tromsø. Cirka 1.100 ledige boliger, og cirka 1.100 ledige jobber er en unik situasjon.

Nok arbeid og nok boliger til alle arbeidssøkende i kommunen; enten de vil leie eller eie en bolig. Det skulle med andre ord ha oppstått det som økonomer kaller en perfekt balanse i arbeids- og boligmarkedet i kommunen. Når kommunen dessuten har mange interessante jobber å tilby, skulle Tromsø være i en situasjon mange andre kommuner bare kan drømme om. Det har ikke alltid vært slik. Tidvis har det vært arbeidsledighet og tidvis har det vært bolignød i både Tromsø og andre byer.

Men dagens perfekte balanse mellom arbeids- og boligtilbud fungerer ikke. Leie- og boligprisene er blitt for høye for mange ansatte i velferdskommunenes førstelinjetjeneste. De utfører imidlertid livsnødvendige oppgaver som må gjøres, enten med eller uten de kvalifikasjonene som kreves.

Ubesatte sykepleierstillinger i sykehjem må besettes og fylles derfor av ansatte med mindre kompetanse. Denne situasjonen er ikke ny, slik har det vært i flere tiår, men konsekvensene er imidlertid dystrere for oss nå enn før: For når en sykepleier i 100 prosent stilling ikke klarer å skaffe seg en bolig, hvordan i alle dager skal en assistent uten fagutdanning kunne etablere seg og overleve i Tromsøs boligmarked?

Denne situasjonen kan føre til at Tromsø by, i tillegg til å ha mangel på utdanna personell, også risikerer å utvikle et betydelig fattigdomsproblem. Tromsø er en attraktiv by med mange spennende jobber, og politikerne har de siste tiårene ivra for å legge til rette for ny næringsutvikling og kompetansebedrifter. De har imidlertid sett det som viktigere å lokke til seg høyt utdanna fagfolk enn å sikre seg tilstrekkelig personale til velferdsyrkene. Å skaffe kvalifisert personell til alle deler av landet var lenge et mål for etterkrigstidas velferdspolitikk, men slik er det ikke lenger.

Politikerne synes å ha oversett at byen er altfor dyr å bo i for folk som skal utføre grunnleggende samfunnsfunksjoner innen helse, omsorg og undervisning. Man risikerer å utvikle «working poor» – fenomenet – velkjent fra storbyer i England og USA. Det betyr en økende andel folk som jobber i full stilling (og vel så det), men som likevel ikke har råd til å betale for en anstendig bolig. De blir avhengig av sosialhjelp og gratis matutdeling for å kunne forsørge familien og betale husleie eller boliglån samtidig som de utfører livsgrunnleggende arbeid til gode for oss alle.

Når nå renta stiger, vil husprisene mest sannsynlig gå litt ned, men ikke nok til at lavinntektsgrupper vil kunne finansiere boligkjøp. Det som imidlertid er sikkert, er at økte lånerenter fører til stigende leiepriser. Når færre kan kjøpe egen bolig, vil presset på leiemarkedet øke, og prisøkninga vil bidra til ytterligere større fattigdom.

Som faglært med etterspurt kompetanse kan Cathrine velge å flytte til en kommune der hun har råd til å kjøpe seg bolig. I Balsfjord kan hun kjøpe en enebolig for det samme som ei toroms leilighet på 40 kvadrat midt på Tromsøya koster. Om hun velger å flytte til Karlsøy, vil hun dessuten kunne få gratis barnehageplass. Hvorfor skal hun da velge å bo i Tromsø som ikke synes å kunne legge til rette for utøving av hennes kompetanse?

Det finnes varige løsninger på boligspørsmålet, men har de politiske partiene vilje til å regulere husleiene, gjeninnføre sosial boligbygging, dempe boligspekulasjonen, og hindre at leiligheter blir brukt av turister, som Airbnb? Slike tiltak krever sjølsagt endringer på sentralt politisk hold, men press nedenfra kan hjelpe på.

I dag mener et politisk flertall at markedet må bestemme (jf. strømprisene), og markedet sier at de som vil bo i byen med dårlig betalingsevne, må finne seg i et byliv i fattigdom. Resultatet blir da at helsepersonell får enda mer å gjøre fordi fattigdom som kjent bidrar til økende sykelighet. Og det ville være trist om det eneste kommunen kan gjøre er å øke tilgangen til gratis matutdeling til fattige i regi av frivillige organisasjoner.