Mannen bak glassflaten i passkontrollen på Khartoum Airport så spørrende på meg. Han var pen i tøyet og hadde gode øyne. Han satt i en nedslitt stålboks, og hadde ikke annet foran seg enn et stempel, en blokk og en penn. Luften på flyplassen var varm og røykfull.

Sudan har så å si ingen turisme, og jeg har ikke funnet en eneste reiseguide om landet. De fleste utlendinger er i landet gjennom FN, ambassader, hjelpeorganisasjoner og forretningsreiser. Og plutselig står jeg foran ham, ei jente fra en liten by nord for polarsirkelen, og påstår at jeg skal sykle rundt i den nubiske ørkenen før jeg retter sykkelstyret mot Cape Town — 11.700 km unna. Jeg skjønner godt at han synes det var uforståelig. Jeg vurderte først å tegne opp Maslows behovshierarki, og forklare min motivasjon ut fra den, men tenkte at det enkle er ofte det beste, og svarte med et smil: «Because I want to». Han syntes det var en god nok forklaring. Han ønsket meg velkommen til Sudan, og pekte hvor jeg kunne hente bagasjen.

Sudan er et land i Nord-Afrika. Mesteparten av landet er ørken, og helt flatt. Nilen renner gjennom landet, og er veldig viktig for jordbruket. Store deler av Sudans 42 millioner innbyggere lever langt under fattigdomsgrensen. Hovedstaden Khartoum er den eneste hovedstaden i verden som har en årlig gjennomsnittstemperatur på over 30 grader. Etter flere år med borgerkrig ble kristne/afrikanske Sør-Sudan et eget land, og nå er Sudan nesten helt arabisk og muslimsk.

Landet er styrt av et militærdiktatur, og strenge sharialover praktiseres. Politiske partier er ikke tillatt, alkohol er helt forbudt, flerkoneri er tillatt, arrangerte ekteskap er vanlig, kjønnslemlestelse av kvinner er normen og de har et byråkrati som får Nav til å virke som Flytoget. Pisking er en praktisert straffemetode, og man kan bli dømt til det om man som kvinne bruker langbukse eller ikke dekker håret, eller om man er homofil.

Mitt første møte med Sudan og menneskene har derimot vært langt fra grusomt. Alle er veldig vennlige og imøtekommende. De er ikke vant til utlendinger, og man får mye oppmerksomhet når man går i gatene. Det er en positiv oppmerksomhet, fylt med nysgjerrighet og et ønske om å være gjestfri. Gatene i Khartoum er fylt med biler og mennesker, og langs veiene er det mange boder. Mennene sitter på små krakker, og drikker te. Noen ber til Allah, mens andre vasker seg. Tross fattigdom, er sudanerne et stolt folk og ingen tigger penger.

Jeg er i Sudan fordi jeg skal sykle på tvers gjennom Afrika. Gjennom Sudan, Etiopia, Kenya, Tanzania, Malawi, Zambia, Botswana, Namibia og Sør-Afrika. Turen er organisert av det kanadiske selskapet Tour d´Afrique. I år er vi 29 fulltur-syklister. Hele turen er delt inn i åtte seksjoner, og man kan også kun delta på en seksjon om man vil. I tillegg til oss fulltur-syklister, er det seks syklister som tar denne første seksjonen i Sudan og Etiopia. Syklistene kommer fra Canada, USA, Australia og ulike land i Europa, og vi har veldig ulik treningsbakgrunn og aldre. På turen nedover sover vi hovedsakelig i telt. Det er 13 crew og fire følgebiler med på turen. Vi kommer i mål i Cape Town 10. mai.

Jeg kom til Khartoum for noen dager siden, hvor startskuddet går i dag, fredag 10. januar. Fram til nå har jeg møtt de andre syklistene, trippelsjekket at sykkelen er i orden etter flyturen, og gjort tingene mine klare. Mads Uhlin Hansen fra Tromsø arbeider for FN i Khartoum, og har ansvaret for å følge opp de humanitære prosjektene FN har i Sudan. Jeg har spist middag sammen med ham, og han fortalte meg mange interessante ting om landet. Han ba meg være forbedret på å se ekstrem fattigdom, og på at det kan være demotiverende å se og sykle 30-40 kilometer i rett strekning fremover, i motvind.

I dag har jeg vært på kamelmarkedet i utkanten av Khartoum. Sudanske menn i hvite heldekkende kjortler forhandlet kjøp og salg av kameler. Jeg var til stede når en handel ble gjort, og fikk ta bilde av selgeren og kjøperen med pengene i hånden. Etter at kjøpet var gjort, ble den utvalgte kamelen lastet opp på en pick-up-bil. Det ble gjort ved at tre menn dro i halen til kamelen, seks andre menn løftet kamelen, samtidig som bilen rygget. Så kjørte bilen bort i full fart, mens kamelen høylytt uttrykte en tydelig misnøye med sin nye tilværelse.

Under min sykkeltur gjennom Afrika vil jeg skrive en rekke reisebrev til iTromsø. Bilder og filmsnutter vil bli lagt ut på www.itromso.no. I tillegg kan dere lese mine blogginnlegg på www.sykkelafrika.com.