Et norsk landslag som vinner 4–1 i åpningskampen på et mesterskap er noe å glede seg over for hele landet. Uansett hvor du bor, og hvor spillerne er fra. Selv om Norge var gedigne favoritter, skulle poengene likevel hentes mot Nord-Irland foran drøyt 9.000 tilskuere i Southampton torsdag kveld.

Historien rundt Guro Pettersen er litt ekstra kul. Der mange andre hadde gitt opp for lengst, prioritert annerledes og kanskje lagt opp, har drømmen om å delta i et mesterskap levd hos tromsøværingen. I media liker vi å snakke om veien til et mål, for å dramatisere opp enkeltskjebner.

Blant spillerne på landslaget er Pettersens utfordringer blant de mest oppsiktsvekkende. Hyppige klubbskifter og utenlandseventyr har vært med tanke på å komme i den posisjonen hun er i nå. Hun avfeide spekulasjoner om en retur til toppsatsingen TIL 2020 i hjembyen for et par år siden, fordi tankene var et helt annet sted.

Fram til 2019 var Ingrid Hjelmseth førstevalget på landslaget, før hun la opp. Så tok Cecilie Fiskerstrand over, og ingen snakket lenger om Guro Pettersen. Ikke før Fiskerstrand ble skadet for noen uker siden.

Dermed var det hun som sto i spillertunnelen noen minutter før kampstart. Ikledd grønn keeperdrakt med flagget på brystet, som nummer to i køa bak kaptein Maren Mjelde. Ikke bare som en representant for Norge, men i forlengelsen også for Nord-Norge.

Av de 23 spillerne i troppen har kun Pettersen moderklubb nord for Trøndelag. Oppvokst i Skarp, før karrieren fortsatte i Fløya. Den nærmeste er trønderske Ingrid Syrstad Engen fra Melhus. Ellers er hovedvekten av spillerne fra Rogaland, Hordaland og Østlandet.

Også TIL 2020-spillerne Elea Synnøve Johansen (J16-landslaget) og Ina Birkelund (U19-landslaget) har spilt landskamper de siste dagene, men er ganske så alene nordfra på sine lag.

Er dette godt nok på vegne av landsdelen? Svaret gir seg selv. Mer interessant er spørsmålet hva som skal til for å forbedre dette.

Hvor mange spillere som er representert fra landsdelen på et landslag til enhver tid, er en bra måte å ta temperaturen på hvor gode vi er per i dag. Selv om det alltid finnes bortforklaringer, hvis du spør litt rundt, er det ikke til å komme bort fra at i en tropp på 23 spillere bør minst tre spillere være nordfra. Såpass offensive må vi ha lov til å være, med i underkant av ti prosent av befolkningen.

Den følgende sammenlikningen skal ikke tas for ofte, men vi «bortskjemt» med nordnorske innslag på herrelandslaget, og har vært det over lengre tid. Morten Gamst Pedersen, Tom Høgli, Ruben Yttergård Jenssen, Stefan Johansen, Tore Reginiussen, Marcus Holmgren Pedersen, Mathias Normann og Patrick Berg har alle jevnlig representert landslaget i perioder de siste 15 årene. Det er uvanlig at det har vært landskamper uten en spiller fra nord fra start, og i hvert fall uten flere innslag i troppen.

At det ikke finnes et toppserielag er en enkel årsak å peke på. I Tromsø er vi inne i år to av den nevnte satsingen i TIL 2020. Målet for den klubben er enkelt. Å rykke opp til Toppserien, før toget for alvor går med en rekke kjente klubbnavn som satser hardt på kvinnefotball.

Det andre miljøet i nord, som har en reell sjanse til å få til et toppserielag, finnes selvsagt i Bodø. Der kom det nylig signaler om at Grand Bodø og Bodø/Glimt sammen skal satse i regi av sistnevnte. Fellestrekket for begge byene er at de inntil videre holder til på nivå to.

Uten at det nødvendigvis direkte får noe å si for fremtidige kvinnelige landslagsspillere herfra, har Universitetet i Tromsø et senter der det forskes på kvinnefotball.

Kvinnefotballen i nord trenger ikke flere unnskyldninger, bortforklaringer eller misforstått politisk korrekthet. Litt som Nordlys-redaktør Helge Nitteberg gjør når han skal forklare hvorfor hans egen avis ikke har dekket kvinnefotball så godt som de selv ønsket.

I sin egen tekst forklarer han hvordan han ble «blåst av banen over nivået, tempoet, den tekniske kvaliteten og spilleforståelsen» i en lokal aldersbestemt kamp for jenter nylig. I et forsøk på ikke å høres utdatert og gubbete ut, er det heller nettopp det han fremstår som. «Jøss, jentene kan jo også være kjempeflinke å spille fotball!», hilsen mannlig sjefredaktør, fire år etter Ada Hegerberg vant Ballon d'Or.

Man kan saktens spørre seg hva slags forventninger han i utgangspunktet hadde.

For Guro Pettersen fortsetter mesterskapet allerede kommende mandag. På et nivå der det du sportslig leverer, er det som teller. Så får vi håpe hun snart får selskap på landslaget – også fra nord.