I den ideelle verdenen til politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, bør ingen ha venner. Spesielt ikke ordførere. Eller ordførerkandidater.
Sist jeg inviterte Anne Berit Figenschau og Christian Chramer på middag for flere år siden, burde jeg ha ringt en synsk person for å finne ut om Figenschau kom til å stille til valg.
Ja, jeg burde ha spurt den synske i samme slengen om han trodde jeg kom til å bli ordfører for Arbeiderpartiet?
For det hadde jeg ingen planer om da vi sist møttes over en middag, eller da hun stakk innom for å ta en kaffe på ferie i Sør-Frankrike for mange år siden.
Kanskje jeg burde allerede i min ungdom ha tenkt at jeg en dag kom til å bli valgt som ordfører, og derfor avslå alle vennskap av preventive hensyn?
For VG-journalist Lægland og redaktør Fjellheim er mer opptatt av fest og moro, enn av politikk. Det burde jeg tenkt på:
Ikke gå ut på byen.
Ikke spise middag med noen.
Ikke se fotball og drikke øl!
Hvis det er noen av mine venner som har ordførerambisjoner som jeg ikke vet om: Ikke be meg på middag!
For nære venner går jo ikke etter jobben til hverandre.