Sommerdagen lå utover landet, og jeg var sånn passe brun, om ikke akkurat fin, for å omskrive Halvdan Sivertsen litte grann. Og akkurat som Halvdan drømte om fire kalde pils, sendte også jeg noen tanker til kjøleskapet, hvor en nyinnkjøpt sekspakning befant seg.

Med noenogtyve grader i skyggen var tiden åpenbart moden for å unne seg en tørsteslukker i den noe overraskende varmen, som i perioder la seg over våre halvarktiske områder denne sommeren. Jeg hentet en iskald boks fra kjøleskapet, satte meg til rette i solstolen, åpnet pilsen med en utålmodig bevegelse og helte tre desiliter væske ned en tørr strupe.

Det gikk et sekund før jeg forsto at den forventede smaken av øl likevel ikke slo mot ganen. Hva var dette? Jeg tok en ny slurk, denne gangen langt mer avventende.

Hm. Fortsatt ingen smak av pils, men mer som en slags metallisk saft med bittelitt kullsyre iblandet. Som om noen hadde åpnet en boks energidrikk, latt den stå ei uke åpnet for så å tømme den over i en nesten tom ølboks. Hva i alle dager var dette for noe?

Jeg så på boksen fra Mack. Den velkjente isbjørnen sto som vanlig på to og viftet lett anklagende med labbene, men nå så jeg at den friske rødfargen på boksen ikke var en referanse til sol og sommer, men – sto det med forsvinnende liten skrift – viste til at dette var en pils med smak av BLODAPPELSIN.

Ord ble fattige. Jeg ble i og for seg fattigere selv, da det befant seg ytterligere fem halvlitere i kjøleskapet som ikke ville bli drukket. Nå unner jeg for så vidt Mack hver krone de får inn, men akkurat dette var en overraskelse jeg kunne vært foruten.

Jeg liker øl. Jeg syns appelsin er forfriskende. Jeg syns blodappelsin er et artig innfall fra naturens side. Men kombinasjonen øl og appelsin fungerer omtrent like godt som fiskepudding og nugatti, potetgull og leverpostei eller melk og cognac for den saks skyld.

Vi kan vel ikke kjefte for mye på Mack heller. Vi lever tross alt i en tid der IPA med mangosmak har vært en salgssuksess, så hva skal et lite bryggeri langt oppe i nord gjøre? Det hadde i og for seg vært mer forståelig om man hadde gjort et forsøk på en mer lokal smaksvariant, som tyttebærbayer, multepils, eller – siden Mack nå tross alt er lokalisert i Balsfjord – øl med et hint av kobbesveiv.

Denne ølfadesen har i alle fall hatt den følge at jeg har blitt mer oppmerksom på slike såkalte blandingsprodukter, og da helst kombinasjoner som ikke er spesielt vellykket.

Nå er det jo ikke slik at det uten videre er logisk hva som gjør susen. Egg og bacon er et naturlig førstevalg på mange frokostbord, men det må jo ha vært en sulten bonde med frittgående høner på tunet og ei purke i søla bak fjøset som kom på å slenge noen biter flesk oppå speilegget første gang.

Så produsentene gir ikke opp, plutselig snubler man over den neste kombinasjonen som sitter som et skudd. Det som øyensynlig ikke er åpenbart, er at to hver for seg utmerkede ting ikke nødvendigvis gjør susen i fellesskap.

Blues og country ble for eksempel, sånn grovt forenklet, til rock ‘n roll, som svært mange syns er brillefint. Opera og rock derimot, ble forsøkt kombinert av den norske popduoen Dollie deLuxe på plata «Rock vs. Opera» i 1986, og hva man enn måtte mene om de to som representerte Norge i eurovisjonens melodifestival samme år, er det vanskelig å påstå at resultatet løftet de to sjangerne i noen høyere sfære. Her kan man også med fordel se hen til fenomenet «jazzrock», som har avstedkommet en rekke innspillinger egnet til å forderve selv den mest positive personlighet.

Leskedrikken Coca-Cola har også en hengiven tilhengerskare, til og med etter at kokain ble fjernet fra oppskriften på tidlig 1900-tall. Svært mange synes også at vanilje gir en nydelig smakstilsetning, for eksempel i iskrem. Hvorfor amerikanerne synes at vaniljecola er en greie som fortjener livets rett, skal imidlertid være usagt.

Da undertegnede for mange år siden var student, ble det gjort et forsøk på å introdusere denne vederstyggeligheten til norske struper, men svært få lot seg forføre av smaken. Selv ikke da studentkantinen satte ut restlageret i kasser med påskriften «vær så god, gratis», forsvant flaskene, og dette var rett før eksamen – langt ute på våren, etter at lånekassen hadde sluttet å betale ut til livets opphold og de flestes næringsinntak besto av spagetti og ketsjup.

Pastaen hadde sikkert smakt bedre med kjøttdeig, og her om dagen skulle jeg raske med meg en slik pakke med oppmalt kjøtt, som er så populært til taco, pizza og spagettisaus. Da jeg kom fram til disken, kastet jeg et blikk på emballasjen: Kjøttdeig med grønnsaker! Det var altså kjøttdeig blandet med moste grønnsaker, til sånn cirka samme pris som ordinær vare.

Nå er det ikke tvil om at vi nordmenn bør spise mer grønt, og det er ingen dårlig idé å spe kjøttfarse med noe sunt. Selv har jeg gode erfaringer med en kombinasjon av bønner og kjøttdeig, noe som både smaker bra, metter godt – og er rimeligere enn å bruke bare kjøttdeig. Men å kjøpe kjøttdeig med ferdighakkede grønnsaker i, til samme pris som kjøtt, er ikke spesielt godt og i alle fall ikke særlig økonomisk.

Det er jo ikke slik at alle blandinger er feilslått. Sjokomelk, fløtepoteter og chilinøtter er nydelige små varianter av kjente og kjære smaker.

Men tilbake til flua i suppa, for ikke si appelsinen i pilsen. Nylig kunne Mack fortelle at blodappelsin-ølet skal selges hele året, etter å ha vært en salgssuksess som sesongprodukt. Personlige smakspreferanser må respekteres, det er så, men akkurat her må vi sette ned labben: Frukt og øl må aldri, aldri, aldri blandes.