Krigen i Europa merkes indirekte for alle og enhver her til lands. Her i nord føles den ubehagelig nær, fysisk som militært. Og nå er det fiskeriene som setter Norge i en ekstremt vrien situasjon.

Mens hele Presse-Norge torsdag var opptatt med å dekke fremleggingen av statsbudsjettet, og bustene føk veggimellom i en debatt om hvorvidt havbruksnæringen skal skattlegges hardere eller ikke, smalt det en bombe som nok fikk større oppmerksomhet her i de nordlige deler av landet enn sørpå.

I firetiden på ettermiddagen dundret det inn en hasteinnkalling til pressekonferanse fra regjeringen. Nå skulle det strammes til for hvordan Norge håndterer leveringen av fisk til norske havner fra russiske trålere.

De russiske skipene kan nå kun anløpe havnene i Tromsø, Kirkenes og Båtsfjord. Her skal de nå underlegges strengere kontroll enn tidligere. Det er både logisk og rett. Noe annet hadde vært direkte uansvarlig. Men er dette nok?

Bare i krigsåret 2022 er det over femti russiske fiskebåter som har levert fisk til våre to havner her i Tromsø, og for en samlet verdi på over en halv milliard norske kroner. Dette er ikke noe nytt, og denne åpenlyse og statlig velsignede aktiviteten har overhodet ikke avtatt etter Russland invaderte Ukraina i slutten av februar.

Bare i Tromsø bor det i dag rundt 600 russere, og både byen, regionen og landsdelen har en lang historie med tette relasjoner til Russland, særlig gjennom pomorhandelen. Det ble til og med snakket et eget blandingsspråk av nordnorsk og russisk i flere bygder på Yttersia, som følge av den utstrakte handelen.

Derfor er russere, med rette, som nabofolk å regne. De som bor tett på grensen, i Øst-Finnmark, kjenner dette enda sterkere. Der har de russiske skilt i gatene og vennskap og slekt på kryss av grensene.

Frem til nå har Norge valgt å følge EU i sine politiske håndteringer av krigen. Vi støtter Ukraina med våpen og vi skal ta imot rundt 30.000 flyktninger fra krigen. Forhåpentligvis er det heller ikke altfor lenge til vi kan være med å hjelpe til med gjenoppbyggingen av landet deres, med både penger, materiell og mannskap.

På ett punkt har vi derimot skilt oss ut fra resten av Europa, for mens det øvrige Europa stenger grenser og prøver å gjøre seg mest mulig uavhengig av russisk økonomi, har Norge valgt å fortsette fiskerisamarbeidet. Argumentet fra regjeringen, som har en solid støtte i Stortinget bak seg for dette, har vært at vi ikke kan nekte russiske trålere å levere til norske havner på grunn av torskebestanden.

Frykten er da at skreien (som «bor» i Barentshavet, gyter langs norskekysten og «vokser opp» på russisk side) da vil bli utsatt for en betydelig, russisk beskatning av små fisk, altså før den vokser seg større og svømmer videre og ned langs kysten vår, og at dette kan få hele bestanden til å kollapse.

Hvis vi velger å holde hyse, sei og blåkveite utenfor (de tre utgjør rundt 20 prosent av fangsten som leveres), er likevel argumentasjonen litt merkelig. Om Russland nektes å levere i norske havner, de har fortsatt lov å fiske fisken, virker det svært underlig at de skal starte et rovfiske av småtorsk, som både utgjør mindre biomasse og gir mye dårligere betalt. Om dette er noe Russland truer med, er det i så fall i det skjulte. Skulle da Norge attpåtil la seg presse av dette, er det en politisk skandale.

Prisen på torsk er nå femti prosent høyere enn den var på samme tid i fjor. Det er ikke bare i merder det er verdier til havs, og per nå profitterer Russland stort på «krigsprisene» de får ved levering i Norge. Oligarken Vitaly Orlov, Putin-støttespiller og en av Russlands rikeste menn, eier flere av båtene. Pengene som tas med tilbake til Russland fra havnene våre er derfor tett limt til Kreml og den stadig krympede statskassen som blant annet finansierer den russiske krigsmaskinen.

I Russland er du oligark akkurat så lenge Putin vil det. De som ikke vil det, har en lei tendens til ramle ut vinduer over tiende etasje eller injisere dødelig gift i kroppene sine mens de sover.

Når da gassrørledninger sprenges på havbunnen, det er økt droneaktivitet over norsk infrastruktur og norske F-35-jagere stadig må på vingene i observasjons- og identifiseringsoppdrag mot russiske fly og båter, er det kalde gufs fra åttitallet og krigsfrykt som melder seg.

I Tromsø er marinebasen Olavsvern lagt ned, og atomdrevne, amerikanske ubåter legger nå heller til kai ved ei sivil havn i Tønsnes. Rett på andre siden av sundet, noen steinkast fra Universitetet og Universitetssykehuset, ligger det flere russiske trålere. De leverer fisk, og foretar alt fra proviantering, reparasjoner og sågar mannskapsbytte her. De bruker samme leia inn til havn som de amerikanske ubåtene.

Torsdag kveld snakket iTromsø med én av kapteinene på den ene tråleren. De er bare fiskere, sa han. De blander seg ikke inn i politikk, bedyret han. Vi kan selvsagt stole på det, at russerne er her med utelukkende edle hensikter. Og at Norges hovedanliggende med å videreføre handelen i norske havner kun skyldes en øm omtanke for torskebestanden i Barentshavet. Mon det, men man trenger ikke lide av paranoia for å kjenne på hele situasjonen som problematisk.

Det er snart 45 år siden Harald Heide-Steen jr. opptrådte som russisk ubåtkaptein i programmet «Etter Dagsrevyen». Han forsikret om at ubåten de hadde strandet med var der kun i fredelige hensikter. De var på dypvannsfiske og hadde til og med et 35-manns balalaikaorkester om bord. Selv om det var kald krig, lot vi oss underholde, og siden har vi ledd og ledd og ledd.

Latteren sitter litt lenger ned i halsen nå. Nå er det varm krig. Vårt naboland Russland er i krig med Europa, der vi støtter landet de er i krig med, både militært og økonomisk. Norge bør derfor revurdere denne tilgangen vi fortsatt gir Russland til tre av våre havner.