Den 19. januar gikk konsernsjefen i Bonord, Kurt Figenschau, ut med en kronikk i iTromsø med tittelen «Hvor folkelig er Arkitekturopprøret?». Kronikken kommer som en reaksjon på den opphetede debatten rundt forstyggingen av Tromsø.

Enkelt sagt har konsernsjefen i Nord-Norges OBOS, Bonord, «skite på draget» ved å skrive dette innlegget, og her er hvorfor:

Først og fremst går Figenschau ut med å si at vi har lyktes i å fremstille oss som en folkelig bevegelse som sloss mot «eliten». Etter vår målestokk er det ingen sammenheng mellom en elite og det å forstygge folkets omgivelser. Vi er en folkelig bevegelse mot de krefter som tjener seg rike på bekostning av andres omgivelser og kulturmiljø. I våre øyne er gode byutviklere de som bygger i nestekjærlighet. Og de som bygger estetisk byggmasse med bærekraftige materialer som står hundrevis av år.

Som Figenschau selv skriver; eksisterer ikke et bygg isolert. I dag bygges nye prosjekter uten å vie oppmerksomhet til omgivelsene, slike bygg som utbyggere elsker å kalle «signalbygg».

Et byggs funksjonalitet trenger ikke å gå på bekostning av byggets estetiske utforming. Vakre bygg oppfyller ulike samfunnsbehov på lik linje med stygge, og ofte til og med bedre. De kan til og med være med å utfylle byggets funksjonalitet. Det er ikke slik at det må være grått og trist for at byggets funksjonalitet skal være oppfylt.

Med stråmannsargumentasjon «oppsummerer» Figenschau Arkitekturopprørets syn og meninger, hvor han bommer totalt på hvert eneste punkt.

Den første påstanden til Figenschau er at Arkitekturopprøret er imot «store hus - særlig høye hus» og at mindre hus er foretrukket.

Arkitekturopprøret er ikke imot bygg av større proporsjoner. Det finnes utallige eksempler på større, vakker bebyggelse. I Tromsø har vi flere eksempler, herunder Nordnorsk Kunstmuseum, Rødbanken, Tromsø Kunstforening osv.

Det er en selvfølge at en by i vekst også trenger bebyggelse av større proporsjoner. Om dette nødig må bli stygge kasser som stenger for kystlinjen, er derimot tvilsomt. Bygging av profittkasser og høyhus rettferdiggjøres ikke av myten om høye boligpriser og boligmangel.

Kvartalsstruktur med 4-6 etasjer er faktisk mer arealeffektivt enn høyblokker. Undersøkelser viser at enkelte steder i Bergen har høyere befolkningstetthet enn i Manhattan. I tillegg er Grünerløkka og Frogner i Oslo de tettest befolkede områdene i Norge. Med få bygg over 5 etasjer, fritt for signalbygg og med vakker kvartalsstruktur. For ikke å glemme at det er denne typen arkitektur som 80 prosent av befolkningen ønsker seg.

Det er en distinktiv forskjell mellom bygg av større skala og høyhus. Høyhus er nemlig ikke bare visuelt ødeleggende for sine omgivelser. Men fordi høyhus blant annet kaster lange skygger, bidrar til ekstrem kastevind på bakkenivå og fører til skade på dyreliv, er dette ikke ønsket i byer så langt nord som Tromsø.

Undersøkelse etter undersøkelse viser at folk flest mistrives med høyhus. Øvrig empiri viser videre at høyhus verken er bærekraftig eller mer arealeffektivt.

I tillegg har man dyktige fagfolk som er sterkt imot høyhus. Forrige uke var den anerkjente danske arkitekten Jan Gehl på befaring i Tromsø. Gehl er prinsipielt imot høyhus, og uttalte særlig sterk misnøye med at dette tillates i Tromsø. Misnøyen knytter seg til de ovennevnte negative faktorene ved høyhus.

Den andre påstanden til Figenschau er at Arkitekturopprøret er imot betongbebyggelse og at det som er foretrukket er trehus. Hus i tre er flott det, men det finnes likevel utallige eksempler på vakre, moderne betongbygg. Det er bare å se til nye bygårder i Berlin og Paris som er av betong. Grunnen til at vi ofte trekker frem betong i en negativ sammenheng, er at dette er en gjenganger i modernistiske profittkasser. Majoriteten av nye bygg i Tromsø i dag er betongkasser uten noen form for estetisk verdi. Og betong i seg selv er et materiale som verken stimulerer eller er noe estetisk pent å se på isolert.

I den tredje påstanden sin legger Figenschau ord i munnen på oss om hvordan vi mener man får en mer demokratisk prosess i byggesaker. Arkitekturopprøret er for økt medvirkning tidligere i prosessene, gjerne før høringsrunden. Dette fordi at vanlige folk i dag opplever seg ekskludert i prosessen frem til det er for sent å reelt sett kunne påvirke.

Det finnes heller ingen belegg for å påstå at «smaken endrer seg med tiden». Figenschau trekker frem Torgcentret som et eksempel på arkitektur som befolkningen ifølge ham har lært seg å like med tiden. Hvor han henter informasjonen som grunnlag for sin påstand, er tvilsom, og for oss lite folkelig. Torgcentret er til den dag i dag et av Tromsøs mest utskjelte bygg, og byggets fremtid er uklar.

Modernisme er snart 100 år gammelt. Det er ikke noe nytt over kjedelig kassearkitektur. Og hvis smaken endrer seg med tiden, hvorfor fortsetter Bonord da å produsere de samme stygge kassene år etter år?

Avslutningsvis vil vi oppfordre Bonord og Kurt Figenschau til å sette seg inn i tilgjengelig kunnskap og forskning, samt å studere utviklingen som skjer over hele Europa, man trenger ikke engang å se lengre enn til Oslo eller Fredrikstad.

Dersom vi skal lytte til aktører som Bonord, som til syvende og sist er opptatt av kroner og ører, vil Tromsø bli hengende etter i en mislykket og utdatert form for byutvikling.