I anledning «været» de siste dagene har jeg to ganger blitt sittende og vente på at vinden skulle løye over Sandnessundbrua.

Første gang i bil. Etter et kvarter i kø viste vindmåleren 24 og trafikken kunne gjenopptas. Turen over gikk rolig for seg, og jeg merket egentlig ikke noe til vinden annet enn litt blafring fra rekkverket. Jeg ble rett og slett skuffet.

Andre gang var med buss. Etter en drøy halvtime uten bevegelse valgte jeg å gå over. Foruten en alminnelig vindtett jakke med hette var jeg ikke spesielt godt kledd. Måleren viste da 30.

Jeg vil beskrive turen over som «frisk», men det rakk ikke terskelen for «ubehagelig». (De som gikk motsatt vei med vinden i fjeset vil kanskje si seg uenige og skulle nok gjerne hatt et par skibriller).

«Skummelt» var det ikke, og «farlig» virket langt unna. Kjøreforholdene virket greie, og jeg ville nok kjørt i under 50 kilometer i timen, men mest på grunn av sikten.

Vel over var jeg noe fuktig på baksiden av begge beina.

Er dette virkelig nødvendig å stenge brua for?

Jeg forstår at kommunen og vegvesenet har et ansvar for å stenge dersom det er farlig, men er det ikke også et ansvar å holde brua åpen dersom det ikke er farlig?

For meg virker det som om terskelen nå er satt slik at «ethvert merkbart fall i kjørekomfort» er nok til å stenge den eneste forbindelsen over sundet.

Minst to lokalavisforsider har nylig nevnt krav om tunnel for å sikre ferdsel ved stengt bru. For å gi litt motvind til disse: Kunne et billigere alternativ være å ikke stenge?

Med tre meter høyt stålgjerde på begge sider er det jo 20 prosent tunnel allerede. Så lenge det ikke er fare for at biler blåser over ende eller inn i motsatt kjørebane burde advarsel om ekstra aktsomhet og kanskje dynamisk redusert fartsgrense være nok? Eventuelt alternerende enveiskjøring og seleksjon på kjøretøytype i spesielle tilfeller?

Så kan folk vurdere selv om de er trygge på egne kjøreferdigheter og om de synes ærendet sitt er viktig nok. Kanskje vi reduserer behovet for full stenging til femtiårsstormen?

En gang per halvannen generasjon får vel være greit, og så sparer vi formuleringer som «ekstreme forhold» til da.