Båtene lå side ved side og fiskerne som skulle i land for å få seg noe å drikke eller hadde andre ærender på byen, måtte gå fra reling til reling over andre båter. Da snakket havna det språket som skulle til for at en kunne forstå de byene som var i ferd med å vokse frem.

Tromsø hadde sine ti-femten tusen innbyggere, men byen var vill og ville vokse videre. Den ville bli stor og allerede da var det planer om å legge de omliggende kommunene til folketallet. Det skjedde ikke før i 1965. Da ble Hillesøy og Tromsøysund slått sammen med Tromsø, og la grunnlaget for sterk vekst i årene som skulle komme. I praksis ble fiskeflåtene i disse kommunene slått sammen med våre fra den største byen i landsdelen. Og Tromsø ble da landets største fiskevær.

Flyplassen kom omtrent samtidig og da ble innfartsveien til byen flyttet vestover mot Kvaløya. Da fikk en følelsen av at språket ble lappet litt på. En måtte også forstå det som en ny innfartsvei inn til den kommende nordnorske metropolen. Havna var ikke lenger enerådende. En måtte ikke komme derfra, en kunne ta seg inn over flyplassen og komme med buss inn til sentrum.

Byen slet med forståelsen av å være en by som det skulle satses på. Universitetet ble lagt hit under sterke protester fra innbyggerne som hadde lullet seg i søvn ved å være havn og drive detaljhandel med saker en kunne fø flere familier på. Butikkene i byen hadde blomstret opp og handelsnæringen hadde en slags opptur i den lille byen. Etter det kom utelivet som egentlig hadde sin beste tid rett etter at alkoholforbudet ble avskaffet på tyvetallet.

I de dager ble man opptatt av hvor folk kom fra. De som kom fra landet utenfor byene måtte gå på nedsiden av Storgata og belaste byen med den skammen det måtte være og skille mellom byfolk og såkalte bønder. Noen få tromsøværinger skulle på død og liv prøve krefter med arbeidets helter fra øyene rundt. Mange blodnaser i byens gater ble ofte resultatet. Som fortjent.

Det en ikke vet er at havna er mye eldre enn byen. Fordi det er slik, må en først prøve om ankringsforholdene er gode nok. En var tidvis helt avhengig av å legge fra seg båtene sine i byen. Derfor ble Tromsøya gransket fra innerst til ytterst for å finne de områdene som hadde dybde og ankermuligheter gode nok. Øya lå på en måte og rak inne blant andre øyer rundt den. I et slags fjordsystem som ved sin innretning var beskyttet mot det de heftigste vindene en kunne finne her oppe på nesten sytti grader.

Øya ligger perfekt til og det skal mye til at vinden skal bli så sterk at det blir umulig å legge bi på østsiden. På andre siden der flyplassen ligger er det grunt hele veien, og vanskelig å finne havnemuligheter. Derfor ble nok østsiden valgt og her hadde også byen sin første og største etablering.

I dag er Tromsø havn i ferd med å få sin solide opptur på nytt. Måten indre havn er organisert på er forbilledlig. Lange kaier og vandringer er lagt ut i området. At det skal komme en ny organisering av småbåthavna borte ved skipsverftet bærer bud om nye tanker på vei inn. Omsider har man måttet innse at årsaken til at vi fins vi som klorer oss fast til kysten her er at vi har dette forholdet til havet. At havna spiller en rolle her oss.

Det eneste som holder oss igjen er denne mangelen på lokale fiskefartøyer som finner sin plass i vår havn. Men vi forstår at vann, strøm og annet blir dyrt for fiskeflåten for tiden. Da legger man heller ut en lettbåt på havet og drar enkelt i land for å unngå havneavgiften.

Tromsø vil alltid være Tromsø. Den største byen er fortsatt den største byen, men vi har ikke vært det lenge. På femtitallet var byene Harstad, Narvik og Bodø nesten like store, men det skjedde mye ved etableringen av universitetet i byen som ga Tromsø et betydelig forsprang.

I dag anløpes byen også to ganger daglig av hurtigruten. På vei sør og på vei nord. Til tross for at hurtigruten har truet med å flytte til Eidkjosen på Kvaløya et par ganger, og fått innvilget en ikke ubetydelig fordel ved redusert havneavgift, noe som sikkert belaster en videreutvikling av havna. Dette siste kom til ved at lederen for havnestyret, Jarle Heitmann, hadde noen møter med den som hadde ansvaret for samfunnskontakten i hurtigruten.

Havnemyndigheten har alltid vært et irritasjonsmoment for de folkevalgte. De har alltid i ettertid måttet innse at havneloven forplikter mer enn en skulle tro. Man skal godkjenne budsjetter og alle investeringer av noen størrelse skal innom kommunestyret før de iverksettes. Havnedirektøren tjener mer enn ordføreren i byen. Det ser rart ut, men havnemyndigheten er kommunens valg av næringsaktør i havna. Og til syvende og sist er det dette som skuffer inn våte penger til kommunen også. Så da så.