To tema blir naturlig nok ofte debattert i media. Det ene er eldreomsorg, det andre er storbyvekst. Begge skaper hodebry og bekymringer for både politikere og administratorer. Innafor eldreomsorgen diskuteres for og imot konkurranseutsetting av pleie – og omsorgstjenester, hvorvidt hver enkelt av oss har et personlig ansvar for å forebygge vår alderdom og ikke minst tiltak for å rekruttere helsepersonell.

Når det gjelder befolkningsveksten i storbyene, er det i all hovedsak fortetting i sentrum, leiepriser, regulering av trafikkproblemer, men også veksten i private studieplasser i Oslo, som har blitt diskutert. Men hvorfor er det ingen som kobler sammenhengen mellom situasjonen i eldreomsorgen og storbyvekst?

Den alderdommen vi alle ønsker oss, er å leve så lenge som mulig og helst være friske og raske til vi stuper med skoene på. Slik er det dessverre ikke for alle. Helseforskjellene i befolkninga har økt de siste tiårene og slår kraftig ut i alderdommen. Forskning viser at økonomisk ulikhet har stor betydning for utvikling av sykdom. Og fordi vi lever lengre, pådrar vi oss stadig flere diagnoser og sykdommer.

Mange sykdommer som bare for noen tiår siden ikke kunne behandles, men førte til tidlig død, kan ved hjelp av dagens legevitenskap og legemiddelindustri holde oss i live lenger enn før, dette gjelder alvorlig hjerte- og sirkulasjonssykdom, kreftsykdommer og nevrologiske sykdommer for å nevne noen. Parallelt med fremveksten av stadig nye medikamenter som forlenger livene våre, vil samfunnet trenge et stadig økende omfang av pleie- og omsorgstjenester i årene som kommer.

Men hva har så dette med storbyvekst å gjøre? Jo, forskning har lenge vist at de som bor på bygda og i småbyer, blir bedre tatt vare på i alderdommen enn eldre i storbyene. Fjorårets kommunebarometer publisert i Kommunal Rapport viser at storbyene ligger på bunn i eldreomsorg.

Ingen av de ti største kommunene i landet ligger på topp 100-lista i pleie og omsorg. Av landets 356 kommuner ligger Trondheim lavest på 323. plass, Oslo på 305. plass og Tromsø på 281. plass. På topp i eldreomsorg ligger Os kommune i Innlandet, en kommune med 1.855 innbyggere.

De borgerlige partiene hevda under valgkampen at dårlig eldreomsorg skyldes vanstyre i de rød-grønn-styrte storbyene, men det er langt fra sannheten. Uansett politisk flertall vil det være kvalitetsforskjeller i tjenestene mellom storby – og småkommune.

Når eldre opplever å få bedre oppfølging og pleie i småkommuner, skyldes det ikke minst kontinuitet og stabilitet i personalgruppa. I en storby er valgmulighetene for helsepersonell langt større enn på bygda, og mange helsearbeidere er på vandring og søken etter nye arbeidsutfordringer.

Arbeid i eldreomsorgen står ikke øverst på lista, og konsekvensen er at mottakere av hjemmesykepleie og sykehjemstjenester i storbyene stadig opplever nye ansikter. I en slik situasjon vil verken pasient eller pleiepersonale «investere» i å skape gode relasjoner og utveksle viktig kunnskap og erfaringer som kan sikre kvalitet over tid.

Ut fra egen erfaring med eldreomsorgen i kommunene i Troms, både som pårørende til foreldre og som lærer i sykepleierutdanning i flere tiår, ligger ikke eldreomsorgen i distriktskommuner tilbake i forhold til de tjenestene storbykommunen Tromsø kan tilby, kanskje heller tvert imot. Og så langt har desentraliserte utdanninger bidratt til kvalifisert helsepersonell utenfor storbyene.

Mine foreldre fikk nesten umiddelbart den beste oppfølginga fra hjemmetjeneste og sykehjem i en distriktskommune, da sykdom og etter hvert døden inntrådte. Personalet kjente dem begge og gjorde det de kunne ut fra tilgjengelige ressurser for at både de og oss pårørende skulle bli ivaretatt på en god måte. Det samme har sykepleiestudenter fortalt fra praksisstudier i eldreomsorgen i distriktskommuner.

Når sykepleiere og annen helsepersonell, ofte av økonomiske grunner, velger å flytte fra storbyen for å bosette seg i en mindre kommune, lover det godt for fremtidas tjenester i Distrikts-Norge. Mindre og mer stabile samfunn, der alle kjenner alle, har nok sine skyggesider, grundig belyst nærmest som et hovedtema i norsk skjønnlitteratur. Men dette er samtidig en del av hemmeligheten bak distriktskommunenes relative suksess på kommunebarometeret. Ja, i enkelte kommuner fortsetter sykepleiere å jobbe langt utover oppnådd pensjonsalder fordi de trives så godt i en meningsfull jobb.

Skal vi sikre en best mulig eldreomsorg for alle, må storbyveksten stoppe opp, og distriktskommuner og småbyer må oppleve et velfortjent løft. Matproduksjon, bryggerier, verftsindustri, kraftkrevende industri, fiskeindustri, oppdrett og energiproduksjon foregår som kjent spredt eller på små og mellomstore steder, godt fordelt over hele landet.

Å bygge robuste og bærekraftige samfunn utenfor storbyene er kanskje det som best sikrer en verdig og forsvarlig eldreomsorg i fremtida. Oslo-eliten og dens mange talerør i media stritter naturlig nok imot, men kanskje er den økte rekrutteringa til fagutdanning et tegn på at noe er i ferd med å endre seg?