Er prisen for å være folkevalgt at man blir forfulgt? lyder en spissformulering i A-magasinet og gjelder en undersøkelse blant stortingsrepresentantene. Tre av fire har mottatt truende brev og e-poster. Mange kan også fortelle om uønskede telefoner fra ukjente og om å bli spionert på, såkalt stalking. Og noen har vært utsatt for enda mer skremmende forhold. Politiets sikkerhetstjeneste bekrefter funnene i undersøkelsen. Livvaktbudsjettet er mer enn fordoblet på fem år. Hvem står så bak all denne trakasseringen, og hvilke hensikter har de? Her er nok mange kategorier representert.

Det kan være menn i psykisk ubalanse som beiler til unge kvinnelige representanter, slik også kjente personer fra andre deler av samfunnslivet og mediebildet kan oppleve. Forskerne bak undersøkelsen fastslår imidlertid at toppolitikere er sterkt overrepresentert i så måte. Andre plageånder kan ha mer politisk pregede motiver. Kommentarfeltene på diverse nettsider har fått en kloakkfunksjon, men ikke alle bidragsytere lar det bli med det. Veien fra kritikk og debatt til politikerforakt kan lett forkortes. Veien fra ord – med store bokstaver og mange utropstegn – til handling likeså.

Men uansett bakgrunn og hensikter kan all trakasseringen lett summere seg til et demokratiproblem. Skulle en politiker dempe sitt engasjement i en sak av frykt – ikke for kritikk, men for represalier, er det fare på ferde. Eller om man velger å trekke seg fra politikken fordi prisen ble for høy, i form av innskrenket personlig frihet. Men at ubehagelighetene kan medføre en økt avstand mellom velgerne og de folkevalgte, er i seg selv alvorlig nok. I Norge har vi en kultur hvor politikere kan påtreffes både i nærbutikken og på dugnad i barnehagen.

Om vi bør få en egen lov mot stalking, er gjenstand for diskusjon. Kanskje holder det med en mer aktiv bruk av eksisterende paragrafer, noe som fordrer at flere forhold anmeldes og flere plageånder stilles til ansvar for sine gjerninger. For trakassering kan aldri ikke føres opp som en normal omkostning ved politikervervet. Regjeringstoppene har måttet venne seg til et liv med livvakter. Dette er noe som må forbeholdes dette nivået. Åpenhet og nærhet er umistelige kvaliteter ved vårt demokrati.