Høstjakta er i full gang. Mens noen fryder seg, føler andre sorg. Mens jakta for noen er høytid, er den for andre årets verste tid.

Tankene går til dyrene. De skadeskutte som lider i timer før de blir funnet, og de som ikke blir funnet. Dyr med ekspanderende kuler i magen, med avskutt kjeve eller avskutt fot. Fugler og andre småvilt med hagl i kroppen. Mødre som leter etter kalven sin, og kalver som er blitt alene, uten trygghet, varme og melk.

Mange av artene som jaktes er i tilbakegang. Rypebestandene svinger, men har lenge vist en nedadgående trend. TOV-E, det landsdekkende nettverket for overvåking av hekkefugl, viste for perioden 2007–2014 en bestandsnedgang på 55 prosent for lirype og 50 prosent for fjellrype. Nedgangen for orrfugl var på 20 prosent for perioden 2007-2013, og for storfugl på 10 prosent for omtrent samme periode, med ytterligere nedgang etter 2018.

Rødlistestatusen til hare, storskarv, ærfugl, svartand og villrein sparer dem ikke for jakt. Villrein jaktes mer intensivt enn på lenge, på leting etter CWD. Slik behandles arter som i fremtiden kan være borte fra norsk natur.

Når jegerne lovpriser sine egne opplevelser, hopper de lett over at artsmangfoldet er truet. Over en fjerdedel av alle vurderte arter er oppført på den globale rødlista. Overhøsting er den tredje største trusselen. Dette bør jegerne ta ansvar for. Hvis de virkelig er glad i naturen bør de legge våpenet på hylla, slik at naturen kan få hvile, dyrelivet ta seg opp og fellesskapet få mer glede av naturen.

For hjortedyr har jegerne økologiske grunner for å jakte, siden vi har fjernet det meste av deres naturlige fiender. Men påkjørsler er et dårlig argument. Det er farten som er hovedproblemet. En svensk studie viser at ved å redusere farten med bare 10 km/t blir antall viltpåkjørsler mer enn halvert. Vi trenger ikke en storstilt nedskyting av hjortebestanden for å redusere antall påkjørsler. Vi kan bare dempe farten litt.

At tusener av dyr drepes daglig og året rundt i slakterier som er verre enn noen slakteplass i skog og fjell, forsvarer ikke skyting av rundt en halv million dyr i naturen. Vi ville reagert med avsky om slakterne beskrev det som en opplevelse å skyte ei ku i pannen eller senke livredde griser i gassgraven. Men hva er forskjellen? Hvorfor er det stuerent når jegerne uttrykker glede over å drepe dyr?

De som har stått på barrikadene for menneskerettigheter har stort sett vunnet sine kamper, mens kampen for dyrs rettigheter så vidt er begynt. For 2500 år siden sa Pytagoras at menneskene aldri vil oppnå fred mellom hverandre så lenge de fortsetter å slakte dyr. Vi står på samme sted i dag, vi fortsetter å slakte dyr og krige mot hverandre. Vi kommer aldri videre i humanisme, menneskeverd og dyreverd før vi forstår viktigheten av en annen vismanns ord – ærefrykt for livet.