Det lune smilet fra ekspeditrisen overrasker meg der jeg dribler meg gjennom dansk høstmote og Lisa er i prøverommet. Ute på gaten opplever jeg det samme. To kvinner, samme smil i dét de passerer meg. Ser de ikke Lisa ved min side?
På vei inn på en kafé snur et helt bord med amerikanere seg og smiler. Også mannfolk smiler når jeg går forbi.
At det er deilig å være norsk i Danmark er en ting, men det virker som om jeg er deilig i Danmark. Kanskje har jeg fått en voksen, George Clooney-glød over meg. Uimotståelig. Eller kanskje alle smilene skyldes den lille jenta på armen min.
Aldri før har jeg opplevd slik oppmerksomhet på storbyferie. Men nå er ikke storbyferie med et lite barn det samme som storbyferie uten. Folk elsker småbarn. Hjemme kommer det stadig folk opp til oss for å hilse på og kanskje fortelle om sine små der hjemme. Men i utlandet er de hakket mer ivrig. For andre turister er det ingen skam å stirre. Det er nemlig det de gjør, stirrer og smiler og spør.
Oppmerksomheten er en ting. Det andre er planleggingen. Storbyferie var en gang shop til you drop. Det er det for så vidt fortsatt, men det er verken mor eller far som sitter igjen med flest plagg når ferien er over.
Storbyferie var "er du sulten? Vi kan jo spise litt her". Det var sene middager, god vin og det var sløve morgener med ferdig frokost.
Nå må man legge opp løpet etter den lille. Det gjelder å finne kafeer hvor du får inn vognen, for Mia skal også ha mat. Orker hun en time til med shopping?
Når det er tid for middag havner vi ofte på uteserveringen. Inne har de ikke plass til barnevogner. Men det gjør ingenting, for vi er såpass tidlig ute at det ikke har blitt skikkelig kaldt ennå.
Og når magene er fulle, må vi nyte de siste våkne timene med relativt lavt stemmeleie. Vi deler jo rom alle tre, og Mia skal sove.
Men den største forskjellen var da vi skulle sjekke inn.
- Frokosten starter klokken halv syv, sa resepsjonisten.
- Så seint, tenkte jeg.
