Fortvilelsen brer seg ettersom en nye vinter med dødsskred blir virkelighet. Alt fra frivillige hjelpemannskap, politi, ordførere og lokalbefolkning må hvert år mer eller mindre maktesløst konstatere at mennesker begraves i snømassene og dør rundt om i vår region. Nå kommer ropene om at noe må gjøres.

Ingen andre fylker i Norge er i nærheten av å oppleve så mange folk bli tatt av snøskred – og dø i skred – enn vi gjør her i Troms. Slik har det vært i mange, mange år. De siste 15 årene har 44 mennesker dødd i skredulykker i Troms, som tilsvarer 45 prosent av alle landets dødsskred i samme periode.

Spørsmålet man stiller seg før hver vintersesong, er ikke om det vil dø mennesker i snøskred, men hvor mange som vil ende sine liv under snømassene.

Årets påskeuke startet på verst tenkelige vis, da en allerede svært smertefull statistikk ble enda verre. Fredag omkom to utenlandske skiturister, henholdsvis ved Kavringtinden i Lyngen og ved Tverrelva på Storslett. I tillegg omkom et par i 60-årene da et massivt selvutløst snøskred ved Grøtnesdalen på Reinøya feide et helt gårdsbruk på havet, på et sted det ikke er kjennskap til at det opp gjennom generasjonene er gått skred før.

Den tragiske ulykken på Reinøya viser hvor vanskelig det er å kunne forutsi hvor det vil gå skred, og hvilke enorme krefter som er i sving.

De fleste skredtatte har imidlertid endt opp i livsfarlige situasjoner mens de gjør det de kanskje liker aller best – å være ute på ski i bratt, vill og storslagen natur. Alle har de livene sin kjært, selvfølgelig har de det. Likevel beveger entusiastiske skikjørere seg inn i rene dødsfeller, tross advarsler om farene. At skred selvutløses, bygder evakueres og veier stenges som følge av de ekstremt farlige forholdene, ser heller ikke ut til å endre på enkeltes vilje til å kjøre i fjellene.

De siste årene har stadig flere utenlandske skiturister betalt dyrt for å komme hit og stå på ski i bratt og urørt natur. De på ingen måte de eneste, men bekymringsfullt mange av dem har blitt tatt av skred. Mange har åpenbart for dårlig kunnskap og/eller for lite informasjon om forholdene. Under ett døgn etter dødsskredet på Reinøya, traff lokalbefolkningen på franske skikjørere som kom ned fra fjellet – intetanende om tragedien dagen før.

Slikt opprører, skaper følelse av håpløshet og avmakt, og er ett av svært mange eksempler på at det ikke lenger kan være opp til hver enkelt kommune å skulle forsøke å varsle tilreisende om farene. De siste dagene er det lansert spredte tanker og forslag om nasjonale eller regionale varslingssystemer, om krav til turoperatører, om mulighetene til å nedlegge ferdselsforbud, om krav om lokal turistguide med mer.

Svarene er ikke gitt, men det som bør være helt sikkert, er at alle dødsskredene i Troms for lengst er blitt et nasjonalt problem og må håndteres deretter. Vi kan ikke fortsette å være mer eller mindre hjelpeløse vitner til alle disse årlige tapene av menneskeliv i vår region.