«Den store vaffeldagen» lyser det ut av sosiale medier i forkant av 25. mars. Ja vel. Jeg skjønner at det er enklere å kommunisere en dag basert på de ufarlige ingrediensene egg, melk, mel og sukker enn på det som virkelig burde prege denne dagen: Torskerogn og brennevin.
25. mars er «den store brennevinsdagen». Det er den eneste gjentakende merkedagen knyttet til fiskeriene som faller på en bestemt dato. Vårjevndøgn er passert, og så langt ut i sesongen var rogna til skreien såpass utgytt og bløt at den ikke lenger egnet seg til salting. Da ble det oppgjør og fiskerne fikk penger mellom hendene etter uker med beinhardt arbeid. Vi snakker om gamle dager, og ja visst resulterte det i flatfyll!
I mange år har jeg forsøkt å ta til mæle for denne dagen. Men like mange år har jeg landet på kulen. Hvordan kan man få etablert merkedagen «den store brennevinsdagen» uten at det blir «hø, hø, hø»-et, raljert med spriten og oppfordret til flatfyll?
Fiskerne er og var ordkunstnere, men å sette ord på de følelsesmessige tingene har de aldri vært gode på. Et røft språk og røff omgang er en fin vei om det vanskelige og det er derfor lett for oss å forenkle og misforstå.
Et eksempel er det anvendelige og egentlig følelsesladede ordet «haill». Det blir definitivt «hø, hø, hø»-et over. På folkemunne måtte fiskerne ha haill for å få fisk, og fikk man fisk, ble det vist til det bra haillet. Begrepet haill viser til at man har hatt intimt samvær med sin kjære før fiskeriet. Det ligger enormt mye i dette begrepet, og det betyr slett ikke bare å «ha seg».
Uttrykket haill inneholder alt fra nærheten i sengehalmen, via savnet ved avreise til redselen for aldri å komme hjem igjen. Det var viktig å ha det på stell på hjemmebane før man dro av sted på risikofylt arbeid på havet.
Den store brennevinsdagen og haillet, disse to «på kanten» begrepene, oppsummerer hvor livsnødvendig skreifiskeriene var, hvor vanvittig alvorsfylt og farlig det var og hvor umulig det var å sette ord på følelsene. Det stiller også noen krav til oss som skal bære historien videre, å respektere og ta vare på disse nyansene.
Det finnes flere beskrivelser av æreskodekser i skreifiskeriet, og brennevinet har en rolle i noen av dem. Førstereisgutten skulle «hanse», altså spandere brennevin på de andre på båtlaget. Førstereisgutten skulle også hilse med lua til fjellet Vågakallen ved ankomst Lofoten. Førstereis høvedsmann (sjefen på båten) skulle spandere høvedsmanns hans på båtlaget sitt, og den som rodde fiske for siste gang skulle spandere stavhans. Denne siste var nok ikke så utbredt, da ingen ville innrømme at det var siste reis. De som ikke lenger dro på fiske markerte gjerne brennevinsdagen med en dram hjemme.
Det jeg skriver i avsnittet over finner du på Wikipedia, i leksikon og andre kilder, både på nettet og i bøker. Beskrivelsene er korte, nøkterne og oppsummerende. Alle disse kildene ligner på hverandre, og siterer hverandre. Det kan derfor hende at det ikke var nøyaktig sånn, at det er nyanser og variasjoner. Likevel – disse hierarkiene og æreskodeksene var like viktige for båtlaget som disiplinen er og var i en militær tropp. Noen må ha styringa og alle må trekke i samme retning, ellers kan det stå om liv. Det gjorde det forresten uansett. Polare lavtrykk tok liv over en lav sko. Det var det i alle fall vanskelig å snakke om.
25. mars er også Marimesse. Den var helligdag fram til slutten av 1700-tallet, og antakeligvis fulgt opp som «halvhellig» minst halvannet hundreår etter det. Det kan også forklare timingen for festen; det var en god anledning for å skeie litt ut. Folkelige og religiøse feiringer har en tendens til å falle sammen.
Historien om den store brennevinsdagen er også historien om avholdsbevegelse og forbudstider. Det får være en helt annen historie.
Fiskeriene er noe helt annet i dag enn det var den gang. Nå kan man forutse polare lavtrykk, båtene er robuste og gode arbeidsplasser og man kan rigge seg for å unngå farer. Likevel er det mange hjemme som er urolige når fiskerne legger av gårde. Det er fremdeles et yrke som er totalt avhengig av naturens luner.
Dersom jeg skal være skikkelig raus på denne dagen og inkludere vaflene, så vil jeg anbefale tynne vafler uten sukker, med hjemmelagd torskekaviar, rømme og løk på – ledsaget av et godt glass brennevin. Dekk bordet, tenn et lys for dem som gikk foran i knallharde tider og kjenn på takknemligheten for naturens gaver.
Hvis vi kan være litt edruelige i samtalen om «den store brennevinsdagen» så kan vi feire vår viktige historie, og da finnes det samtidig rom for et glass eller to. Og kanskje et bra haill.
Til lykke med den store brennevinsdagen!