Det vil ikke være riktig å hevde at sosiale medier har overtatt for fysiske møteplasser. Vi er litt for glade i hverandre til det. Likevel våknet jeg litt forferdet her en morgen etter en drøm der jeg faktisk så for meg Twitter som et fysisk sted, et utested. Antakelig var det et slags mareritt etter at Elon Musk tok over det som mer og mer likner et kostymeball i Gotham city.

Musk stod selvsagt i døra. Det er han, og han alene, som bestemmer hvem som kommer inn og hvem som skal kastes ut. Han er for rik og for høy på seg sjøl til å se ironien i at han kjemper for fri tilgang for alle gjennom døra, samtidig som han har gjort seg selv til enehersker. Det er som om Stalin skulle holdt foredrag om stemmerett og ytringsfrihet.

Man ville kanskje forvente mye god kommunikasjon inne på et slikt sted, Twitter er tross alt kjent for å være et sted for skrivende folk og profesjonelle kommunikatører. Men det oppleves ikke helt slik. Det mer sånn at en høyrøsta fyr i barkøen finner på noe skikkelig kult å si om den litt treige bartenderen eller det litt for varme ølet.

Hvis det er kult nok sagt, så er det en stor mulighet for at alle de andre i køen begynner å si det samme, på en litt rar måte. De peker på han høyrøsta fyren som sa den kule tingen, samtidig som de gjentar det selv. Det virker litt pussig, man skulle ikke tro man hadde med proffer å gjøre, men slik er det. Det som uansett ikke må hende i en slik situasjon er å si det samme, men late som du sa det selv. Eller si noe liknende, bare ikke like kult. Og for sent. Da sliter du.

Det fine med Twitter-stedet er at det veldig sjelden er nevekamp å spore. Det går riktignok hardt for seg, men kun med ord. Man kommer fra det med livet, om ikke akkurat vettet, i behold. Det ville dessuten vært vanskelig med nevekamp, for de fleste er egentlig ikke der, selv. Enten er de en robot, eller så er de der med et pseudonym. Det ville vært sykt vanskelig å by slike på juling – det hele hadde kokt bort i en lang diskusjon om hvem det egentlig er som får bank.

For øvrig er det som et ganske vanlig utested. Mye oppkast utpå natta, det meste har stort sett kostet mer enn det har smakt, du danser med litt forskjellige folk utover kvelden, men drar til slutt hjem alene. For til forskjell fra andre steder kom det aldri noen rolige sanger til slutt, DJ-en ender kvelden med punk og satanrock. Her er det bare å trekke fingrene fra tastaturet, som vi sa på 80-tallet, og gå og legge seg.

Eller vandre ut i natta og over gata til Facebook-festen. Her er det litt andre regler som gjelder. Den korte, kjappe kommunikasjonen er helt borte. Det er kul umulig å famle seg fram til baren uten å måtte gratulere hundrevis av mennesker med bursdagen, feire fire barnebarns tre første ord, se på solnedgangen sammen med tusenvis av velmenende hobbyfotografer, alt mens du pepres av reklame for en jakke du aldri har ønsket deg, men som du uheldigvis klikket på en natt du sovnet over tastaturet.

Du er litt usikker på om du er på et utested i byen eller på en god, gammeldags grendefest. Tanta til onkelen din er her, hun vinker fra scenekanten innerst i lokalet, med en paraplydrink – tudelu. Jevnaldringene dine er også her, de kommer bort og sier hei, har ikke sett deg siden ungdomsskolen. Steiki, du er lik deg sjøl. Artig å se deg. Åja, du bor sørpå. Jaja.

Det er litt kamp med ord her også, som på Twitter. Men i motsetning til tvitrerne, som bare blir kortere og beskere med tida, blir facebookerne bare lengre og lengre, og drøyere og drøyere, helt til de spiller seg sjøl utover sidelinja og mister jobben. Derfor holder de fleste seg unna diskusjoner på dette stedet. Det danses, det klemmes, det er i det hele tatt en hjertelig stemning. Folk her ser ut til å like hverandre, om ikke annet. Hva de får ut av å henge her en kveld er mer usikkert.

Det er dårlig med ungdom, verken på Twitter- eller Facebook-stedet. Mange er på TikTok. Der er de ikke alene, man må nesten være to. En som danser, en som filmer. Flesteparten er også på Instagram eller Snapchat. Jeg blir i grunnen aldri helt klok på hvor de egentlig er. Eller hva de gjør. Sier de noe? Mener de noe? Eller er det sånn at noen få gjør et eller annet, og resten ser på? Kunne ønske jeg visste mer om dette universet. Nok til å være begrunnet bekymret, om ikke annet.

Vi mennesker er rare. Mye av vår sosialisering beror på en idé om at det er steder vi må være, selv om vi ikke vil. Unger som tror de må spille fotball, selv om de ikke trives. Jenter som trodde de måtte gå på dans på huset, selv om de aldri ble bydd opp. Folk som tror de må jage karriere i byen selv om de drømmer om et rolig liv på bygda. Og folk som tror de må være på sosiale medier, selv om de forakter det.

Er ikke livet for kort til å holde på sånn?