I lokalmedia kan man lese en artikkel om at Tromsø kommune ønsker å slette en gammel klausul om at det ikke skal serveres alkohol på Alfheim; ikke på fotballbanen denne gang, men der hvor «gode alfer stedse måtte bli rådende her», slik det ble uttrykt da stedet fikk sitt navn ved åpninga i 1895. Det dreier seg altså om det som i dag kalles Alfheim svømmehall, samfunnshus og park. Vi leser med interesse. Så leser vi saksfremlegg til møte i kommunens utvalg for kultur, idrett og friluftsliv, og finner ut at det egentlig ikke er én sak, men to saker som skal behandles: en om godkjenning av behovsmelding og en sak om å igangsette en prosess for å slette den nevnte klausulen. Sakene skal først behandles i utvalget, og senere skal det visstnok opp i Kommunestyret.

Begge sakene er veldig interessante. Likevel fremstår den ene som en veldig god sak; den andre stiller vi oss adskillig mer tvilende til.

Først om den gode saken, behovsmeldinga. Her står det hvordan man skal gå videre i prosessen, bl.a.: «Investeringsalternativene foreslås utredet med ulike konsepter for bruk og tilhørende behov for renovering, ombygging og eventuelt utbygging av bygningsmassen. Alternativutredningen bør utrede følgende konsepter for bruk av bygningsmassen: A) basseng B) basseng og velvære C) tørr bruk av svømmehallen. Minst ett konsept for bruk skal inneholde videreføring av funksjonene Alfheim aktivitetshus og gymsal.»

Sjøl om vi i utgangspunktet er skeptisk til å omgjøre denne arkitektoniske perlen til noe annet enn det opprinnelige formålet (svømmehall og samfunnshus), så mener vi det er bra at også andre alternativer utredes slik at fremtidige vedtak i størst mulig grad kan være basert på kunnskap, informasjon og konsekvensutredning. Spesielt er vi fornøyde med at spørsmålet om Alfheim Aktivitetshus får ei seriøs behandling, sjøl om det kanskje skulle vært fremheva med litt større tyngde.

Den andre saken, alkoholserveringa, stiller vi oss som sagt mye mer tvilende til. Saken er at Alfheim i 1895 blei etablert av Avholdsbevegelsen i Tromsø, representert ved kulturkjempen Karl Hall. På dette stedet skulle det ikke serveres rusdrikk, sto det i statuttene den gang. Senere har så eiendommen blitt overført til A/S Alfheim i 1936 og deretter på begynnelsen av 1950-tallet overført til Tromsø kommune, med formuleringen om forbud mot alkoholservering fortsatt gjeldende.

Så har kommuneadvokaten nå vurdert denne klausulen, på fagspråket kalles det en negativ servitutt om alkoholservering, og det konkluderes med at denne fortsatt gjelder (den er ikke utløpt som følge av «tidens tann»). Dersom kommunen ønsker å endre dette så må det igangsettes en prosess om det, og kommuneadvokaten foreslår en prosess med såkalt «kunngjøring» i og med at den ene avtalepartneren, Tromsø Totalavholdsforening ikke eksisterer lenger. Administrasjonen i Tromsø følger dette rådet og foreslår derfor å igangsette en slik prosess.

Her synes vi at både kommuneadvokaten og administrasjonen bommer. Det er nok riktig at servitutten ikke er foreldet, og det er nok riktig at Tromsø Totalavholdsforening ikke eksisterer i dag. Likevel; hele avholdsbevegelsen i Norge på linje med resten av samfunnet – også kommunen – har jo gjennomgått noen organisatoriske endringer siden 1950. Siden 2015 heter det ikke lenger «Det Norske Totalavholdsselskap – DNT», men «DNT – Edru livsstil». Vi vil anta at avholdsbevegelsen i Tromsø (IOGT) er en del av denne nasjonale bevegelse. Det er derfor grunn til å spørre om ikke de organisatorisk/juridisk/formelt er dagens representanter for den ene avtaleparten.

Men kanskje enda viktigere enn det organisatoriske/juridiske: En klok person sa gang at når man skal vurdere innholdet i en lov, en avtale eller en bestemmelse må man først se på hva intensjonen med loven/avtalen/bestemmelsen er før man begynner å tolke hva det formelle innholdet er, ellers kan det fort bære galt av sted.

I dette tilfellet er det ikke tvil om hva intensjonen var: avholdsbevegelsen skjenket en formidabel gave til kommunen under forutsetning av at det skulle komme byens befolkning til gode og drives i tråd med deres verdigrunnlag. Når dagens organisasjonsmønster er helt annerledes enn det var den gang, synes vi det minste kommunen bør gjøre før man går til vedtak, er å gå i dialog med dagens avholdsbevegelse i Tromsø for å høre hva deres syn på denne «negative servitutten» er.

I respekt for den bevegelsen som er den direkte årsak til at byen har en perle (akkurat nå litt slitt, riktignok) som Alfheim, er ikke det for mye forlangt. Vi stiller oss også tvilende til at de vil synes at denne negative servitutten» egentlig er så negativ. Det er kanskje negativt for maksimal kommersialisering, men er det negativt for Tromsø befolkning?

Et annet forhold er at Alfheim Svømmehall er bygd bl.a. med midler fra den tids spillemidler, altså fra Statens Ungdoms og Idrettsutvalg, STUI. De stilte så vidt vi vet krav om at anlegg som ble finansiert skulle være helt alkoholfrie. Spørsmålet om slike forutsetninger fortsatt gjelder er ikke behandla i administrasjonens saksfremlegg.

Til sist spør vi oss om man egentlig ikke starter i gal ende? Hadde det ikke vært best at spørsmålet om alkoholservering kommer opp når man er ferdig med utredningene om hva som er aktuelt for stedet? Eller er det slik at man allerede nå kan kjenne lukta av champagnebobler – ispedd noen menneskelige dufter – stige opp over et fancy spa-anlegg der hvor det ikke skulle nytes rusdrikk?