Kommentaren

Kassadama på Rimi

Jeg hører det stadig vekk. «Kassadama på Rimi», det er blitt et slags bilde på lavstatus i Norge. Og det irriterer meg på utrolig mange nivåer.
leder

Det irriterer meg først og fremst fordi det representerer en iboende respektmangel for jobben til andre mennesker.

Det irriterer meg fordi det avdekker en total mangel på evne til å skjønne at samfunnet er sydd sammen av mange funksjoner og yrker, der alle er med å dra det lasset vi omtaler som samfunnet.

Og det irriterer meg fordi dette på toppen av det hele er noen av de virkelig hardtarbeidende folkene som står på så alle de andre skal få mat på bordet.

Dessuten er det masse menn som også gjør denne jobben. Så slutt i hvert fall å kalle dem kassadamer. Kan vi være enige om dét? Takk.

Jeg er temmelig elendig når det kommer til planlegging av matvarehandel. Har alltid misunt dem som klarer å handle én dag i uka, som på mandag vet hva de skal ha til middag neste søndag. I tillegg jobber jeg vegg i vegg med en filial fra en av de store kjedene.

Som følge av dette har jeg jevnlig omgang med mange av dem som jobber i kassa på matvarebutikkene. Og disse menneskene er de siste jeg irriterer meg over når jeg handler, enn si ellers.

Da er det verre med mange av kundene, de som med et arrogant og nedlatende snøft bruker «kassadama på Rimi» som en metafor på mennesker de rangerer under seg selv.

Det er ufattelig mange der ute som ikke bærer med seg noe som ligner på oppdragelse. Enten dét, eller så undertrykker de den straks de beveger seg gjennom den automatiske skyvedøra inn i en matvarebutikk.

Normalt høflige, galante og presumptivt dannede mennesker går tydeligvis gjennom en slags science fiction-forandring når de entrer disse butikkene, og omformes til frastøtende monstre blottet for et minimum av det vi til vanlig forventer av etikette fra folk som bor i møblerte hjem.

Som knuffer seg frem i køen, som tror at det blide utsagnet «Ledig kasse!» er synonymt med en oppfordring til å rykke stadig frem i køen, gjerne på bekostning av mange som har ventet lengre enn dem selv.

Som driter i å stable handlekurvene eller sette på plass trillevognene etter endt handel. Det får de verdiløse undermenneskene vær så god gjøre selv, liksom.

Som venter til etter de har betalt med å hente plastposer, fordi de mener at de har handlet for så mange penger at de selv mener seg fritatt fra å betale for poser.

At det er en slags menneskerett å ikke betale for en vare man selv mener ikke skal koste penger.

Synes jeg hører de triumferende tankene inni hodene deres. «Hurra, der lurte jeg dem og sparte to kroner! Jeg er et veldig klokt menneske! Rike meg!»

Jeg fatter ikke at de ansatte ikke klikker, at vi ikke på daglig basis leser nyhetssaker om butikkansatte som rabler og fysisk går løs på kundene sine, måker dem i tinningen med et frossent fenalår eller ærekrenker dem verbalt i plenum.

Jeg hadde velsignet enhver slik reaksjon, på prinsipielt og ideologisk grunnlag. Hadde jeg vært til stede, skulle jeg supplert angrepene med en dypfryst, hel storlaks.

De som sitter i kassa hos matvarebutikkene blir hver eneste dag eksponert for alle slags mennesker, fra alle samfunnslag, fra alle miljøer, fra alle aldersgrupper, fra alle arketyper som er der ute.

Flere hundre av dem hver eneste dag. Flere tusen hver uke. Et sekssifret antall på et år. Enkelt og greit fordi alle kjøper mat.

Og der sitter de, heidersmenneskene, og hilser på alle som kommer til dem med matvarene. De fleste av dem smiler til og med til kundene sine.

Mange gidder ikke engang respondere, de snakker sågar gjerne i telefonen samtidig mens disse heltene og heltinnene forsøker å kommunisere med dem, fortelle dem at en strekkode ikke fungerer, at et egg har sprukket, at en mango er overmoden eller lignende.

Etter endt handel slenger de gjerne på en jovial «Han en fortsatt fin dag!», «God helg!» eller «God jul!».

Mange gidder ikke ta seg bryet med å svare. Når de vennlig spør «Vil du ha kvittering?» strekker de enten bare taust ut ei hand, helt uten noen form for mimikk, eller de mumler et bryskt og kontant «nei».

Å slenge på et «takk» er åpenbart noe som oppleves altfor sjenerøst.

Man skulle tro at de så på dem som maskiner, ikke arbeidende medborgere laget av kjøtt og blod.

Det kan selvsagt være ufattelig frustrerende å stå i kø på en matbutikk. Man er gjerne sulten, har lavt blodsukker, er sliten etter en dag på jobb og verker etter å komme hjem.

Da kan det virkelig være irriterende at bare halvparten av kassene er bemannet og køen vokser.

Grunnen til dette kan derimot være at de ansatte er ute i butikken og stabler opp nye berg med dritbillig smågodter, tacoskjell eller First Price-tomater. Eller det kan være at akkurat denne dagen har noen blitt syk, og at de derfor er underbemannet.

Og uansett hva årsaken er, er det forbanna viktig å være bevisst at de arme menneske som da sitter der og betjener de altfor få kassene er nettopp de som sørger for at den enorme køen faktisk går fremover.

De er Selve Redningen med stor R. Frelserne du er helt peise avhengig av for å komme deg videre, ut og hjem.

Og da er det aller minste du kan gjøre, som koster deg verken prestisje eller nevneverdig mange kalorier, å hilse hyggelig på dem og vise at du ser og forstår at noen sitter der og lurer på om akkurat du har husket medlemskortet ditt eller lurer på om du vil ha kvittering.

«Kassadama på Rimi», eller han som sitter bak ei kasse på en hvilken som helst butikk, er en av dine viktigste allierte i hverdagen din.

Uten dem sulter du i hjel. Selv i verdens rikeste land.

Det er på tide å innta litt ydmykhet. Det er på tide å gi dem den respekten de fortjener.

God handel!