Hvor mye må man ha bevist for å bli tatt på alvor som kulturell aktør? Når man ser på behandlingen som en del av Tromsøs fremste kulturpersonligheter får, kan man saktens begynne å lure. Tromsø liker å se på seg selv som den store kulturbyen i Nord-Norge – til tross for at kårene som kulturen lever under er ganske begredelige.

For å sette det hele i perspektiv kan man sammenligne med hvordan situasjonen er i andre nordnorske byer. Harstads største festival - Festspillene i Nord-Norge - er på statsbudsjettet og mottar 13,6 millioner kroner årlig. Tromsøs største festival, hvis man ser på antall besøkende, er Smak-festivalen, som i høst hadde over 70.000 mennesker innom. Festivalen ble denne uken gitt null kroner i støtte av Troms fylke.

Den største festivalen i Tromsø, hvis man regner antall betalende gjester, er Rakettnatt, som hadde rundt 12.000 publikummere over to dager. Denne besluttet Troms fylke å bevilge 50.000 kroner til, men bare for ett år. Det blir kjapt regnet fire kroner per besøkende.

Nye festivaler sliter alltid med å komme seg på bena og har i nesten samtlige tilfeller underskudd de første driftsårene. Rakettnatt har vist seg å bli en kjempesuksess publikumsmessig og har på mange vis overtatt for nedlagte Døgnvill som den store folkefestivalen. Mye tyder også på at det kan bli nettopp det lokomotivet byen trenger på popsiden, men før den har fått ordentlig satt seg, vil nok behovet for støtte definitivt være til stede.

Sammenligningsvis har «Finnsnes i fest» fått 250.000 kroner pluss fri bruk av lokaler og arena fra Lenvik kommune. Parkenfestivalen i Bodø fikk 100.000 kroner i året fast fra kommunen, men dette gikk i fjor ned til 70.000 kroner, i og med at den nå klarer seg uten økonomisk støtte. Festivalledelsen understreker imidlertid at de neppe ville klart å etablere seg uten støtten, tjenestene og arenaen som kommunen har hjulpet dem med.

Det kan for så vidt også nevnes at man i Bodø har fått på plass Kulturhuset Stormen, til en samlet sum på 1,2 milliarder kroner, og Nordland Musikkfestuke, som får 2,3 millioner kroner årlig fra Norsk kulturråd. At Tromsø har kommet i bakleksa sammenlignet med sin byrival i Nordland, er helt klart.

I Tromsø har man imidlertid en sikkerhetsventil som har trådt i kraft hver gang kommunen eller fylket har sviktet – Trond Mohn. Om det er TIL, kultur eller forskning som har slitt med å få ting til å henge sammen, har han alltid stilt opp. To ganger har han også reddet den klassiske pianokonkurransen Top of the World fra nedleggelse, ved å bevilge 1 million kroner.

Mannen kan omtrent ikke hylles nok, men det kan likevel være på sin plass å spørre om alt skal hvile på godviljen til en spandabel bergenser, fordi Troms fylke og Tromsø kommune ikke ser verdien i dette for byen?

Det er også flere andre private aktører som bidrar til kulturblomstringen i Tromsø. Sparebanken Nord-Norges Kulturnæringsstiftelse bidrar en hel del, The Edge har en rekke kulturarrangementer, kafeen på Hålogaland Teater er en viktig aktør og Driv, Bastard, Verdensteateret og Blå Rock forsyner oss med spennende konserter. Uten de private bidragene hadde det nok vært stusslig å bo i byen.

La meg bare få understreke det, slik at det ikke misforstås: Jeg synes det er topp at smalere festivaler som strikkefestivalen og Arctic Trombone Festival får støtte, jeg bare lurer på hvor mye som skal til for at Top of the World skal anses som støtteverdig. Helt siden 2009 har kunstnerisk leder Tori Stødle fått mange av verdens beste pianister til byen. Konkurransen har blitt svært populær, og både åpnings- og avslutningskonserten har vært utsolgt hvert år. Sammen med Nordlysfestivalen har den gjort at klassiskinteresserte aldri tidligere har hatt så mye å glede seg over i byen. At Troms fylke mener Top of the World ikke fortjener støtte, blir omtrent som å si at Magnus Carlsen ikke er god nok for sjakklandslaget. Og hvis noen kommer trekkende med at en pianokonkurranse ikke oppfyller støttekriteriene, vil jeg bare minne om at den fikk 50.000 kroner derfra i fjor.

Tori Stødle har mottatt Kongens Fortjenestmedalje for sin innsats for kulturlivet, men av Troms fylke får hun ingenting.

En annen «grand old lady» som ikke blir vist den respekten hun fortjener, er Marit Bockelie. Helt siden 70-tallet har hun bidratt til å gjøre Tromsø vakrere, med både sin grafikk og sin mosaikk, og senest i desember 2015 kåret iTromsøs lesere henne til Årets tromsøværing. Likevel opplever man stadig at hennes bidrag ikke blir verdsatt av kommunen – blant annet da kommunen denne måneden plutselig sa nei til et stort mosaikkverk hun i lengre tid hadde jobbet med.

Opp gjennom historien er det mange eksempler på kunstnere som ikke blir ordentlig satt pris på før etter sin bortgang. La oss nå bare håpe at det tas til fornuften og at de får all respekten de fortjener nå.